Svaret på det er selvsagt sammensatt og ofte gjenstand for både akademiske teorier og jovial synsing under kirkekaffen. En «god» preken er ikke utelukkende et resultat av predikantens iherdige arbeid med hermeneutikken, homiletikken og retorikken. Det handler også om selve predikanten. Erfaringen og åpenbaringen, personligheten og entusiasmen, lengslene og kallet - alt dette siver gjennom ordene som forkynnes og kan erfares for lytteren på samme måte som omtanken i bestemors kjøttkaker.
Å forkynne er både et kall og en kunst. Her er noen tips jeg har tatt med meg i kallet når jeg utviklet kunsten.
1) Begynn med slutten
Hva er best tenkelige scenario etter jeg har forlatt prekestolen? Hvilken atmosfære er det da? Hva skjer i rommet? Hva sitter folk igjen med? Hvilke bilder har brent seg fast i frontallappen? Jo større bevissthet jeg som predikant har rundt avslutningen, jo enklere er det å arbeide frem et budskap som faktisk treffer. Jeg begynner med slutten og lager meg derfra en oversikt over hvordan jeg har tenkt å komme deg dit.
2) Lag kun ett poeng
Ingen preken er klar for å prekes uten at man kan sammenfatte budskapet i ett kort, krystallklart poeng. Det er enkelt å preke komplisert, men utrolig krevende å preke enkelt. Det forutsetter at man har en klar forståelse av tematikken, at man har fordypet seg i ordet, i bibelkommentarer, i kirkehistorien, lyttet til ånden, lest avisen og sovet godt (jeg klarer hvertfall aldri å formulere meg konsist når jeg har døgna) - men det er ingen hensikt i å formidle alt du har plukket opp i forberedelsene. En god, visjonær preken må gjerne ha flere poenger - men alle underbygger den ene, overordnede idéen.
3) Prek frem budskapet
Det er ingen automatikk i at en godt skrevet tekst gjør seg fra talerstolen, likevel har man ofte en utelukkende skriftlig tilnærming til prekenforberedelsene. For meg har det vært en «game changer» å begynne å forberede meg mer organisk. Når jeg vet hvilken tekst jeg skal preke ut ifra og har en fornemmelse av hvor jeg ønsker å ende opp, begynner jeg bare å preke «ut i rommet». Jeg preker og skriver ned det jeg opplever Gud legger på hjertet mitt, så preker jeg litt mer og skriver litt til. På den måten får jeg også et mer aktivt forhold til hvordan forkynnelsen kan oppleves for lytteren.
4) Bruk historier
Mennesker overbevises ikke av gode argumenter, men gode historier. Det betyr ikke at vi skal gå på akkord med sannheten, eller hoppe bukk over det viktige arbeidet med å grunnfeste prekenen i ordet. Men det burde utfordre oss til å ha en narrativ tilnærming til utførelsen. Det var dette som var Jesu primære prekentilnærming: gjennom lignelser evnet han å plassere lytteren inn i en virkelighet som først og fremst var forankret i det usynlige. Fortellinger, når vi tror på dem, fungerer som kalibreringsteknologi for hjertene våre.
5) Ikke kom med alle svarene
Det er interessant å merke seg hvor ofte de som hørte på Jesus satt igjen med flere spørsmål enn svar etter hans undervisning. Både disipler og fariseere klødde seg i hode av Jesu lære. Noen ganger trenger man ikke svar på spørsmålene våre. Noen ganger trenger vi å lære oss å stille nye spørsmål. Ikke misforstå: Noen ting skal sies i klartekst! Men det er visdom i å ikke kvele forestillingsevnen til folk med å konkludere der man burde reflektere, eller være bastant der man burde være ydmyk.
