Det ligger i kirkens DNA å ha både et muntlig språk (evangeliet) og et kroppsspråk (diakoni). Når kirken bygger mennesker, bygges også samfunn. Pinsebevegelsen har en lang historikk med diakoni både i Norge og knyttet til bistands- og hjelpearbeid på andre kontinenter.
Pinsebevegelsen vil ikke være partipolitisk aktiv, men i saker som kamp mot moderne slaveri og menneskehandel og i klimasaken, vil mennesker engasjere seg og være aktive også i politikken.
Hovedtyngden av samfunnsengasjementet blant pinsevennene kommer likevel til uttrykk i det diakonale. Betania Alta, Evangeliesenteret, som kanskje i dag er det diakonale flaggskipet til Pinsebevegelsen, samt lokale tiltak som kan dreie seg om hjelp til flyktninger, språkkafe, nødhjelp til andre land i Europa, utdeling av mat eller rusomsorg er eksempler på bevegelsens diakonale engasjement.
Det grunnleggende er å være kristen syv dager i uken, ikke bare på søndag. Vi anerkjenner dem som er ute i det vanlige arbeidsliv, og identifiserer arbeidet deres som et kall, like mye som det vi som jobber i menigheter gjør.
