Hva er Pinsebevegelsen?
Pinsebevegelsen i Norge er et fellesskap av ca 350 selvstendige pinsemenigheter med nær 50 000 voksne og barn som medlemmer.
Pinse-hva-for-noe?
Ordet pinse kommer av det greske ordet «pentekost» som ganske enkelt betyr «femtiende». 50 dager etter påske opplevde nemlig de første disiplene å bli fylt med Den hellige ånd.
Med pinsemenighet mener vi i denne sammenheng et fellesskap av mennesker organisert som en menighet og tilsluttet Pinsebevegelsen i Norge.
Når vi derimot snakker om Pinsebevegelsen mener vi fellesskapet av alle disse selvstendige menighetene. Disse utgjør ikke nødvendigvis én organisert enhet, men er gjerne knyttet sammen i forskjellige nettverk.
Med pinsevekkelse mener vi den verdensvide kristne oppvåkningen som kan spores tilbake til Azusa Street i 1906.
En pinsevenn er en som tilhører en pinsemenighet.
Hva kjennetegner Pinsebevegelsen?
Pinsemenigheter står for klassisk evangelisk kristendom med vektlegging av personlig tro på Jesus Kristus, etterfølgelse av ham og engasjement for å gjøre ham kjent, trodd, elsket og etterfulgt.
Pinsebevegelsen betoner det enkelte menneskets mulighet for en personlig relasjon med Gud erfart gjennom Den Hellige Ånd.
Troende dåp (baptistisk dåpssyn) og åndsdåp (dåp i Den hellige ånd) regnes som kjennetegn på pinsebevegelsen. Dette oppfattes ofte som den store forskjellen mellom pinsevenner og for eksempel lutheranere.
Utbredelse
Pinsevekkelsen er en av verdens raskest voksende religiøse bevegelser og det er anslått at det er mellom 400-600 millioner medlemmer i verden.
Historie
Pinsebevegelsen har sitt forbilde i den første kristne menighet slik en kan lese om den i Det nye testamentet. Da pinsevekkelsen brøt fram tidlig på 1900-tallet, var det mange kristne som opplevde at den kristne kirken hadde blitt født på nytt.
Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet berørte pinsevekkelsen mange mennesker og flere fikk det de kalte en ilddåp. Mange gikk med en lengsel etter en berøring av Den hellige ånd. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk et gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Her holdt den afroamerikanske pastoren William J. Seymour vekkelsesmøter under navnet Apostolisk trosmisjon. Tusener opplevde åndsdåpen i denne vekkelsen.
Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og Den hellige ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt uttrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.
Vekkelsen møtte kritikk og det ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet.
Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Han var egentlig på en pengeinnsamlingsreise for reising av et bygg. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og leste tilfeldig i bladet The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der.
