Hva er Pinsebevegelsen

Pinsebevegelsen står for klassisk, evangelisk kristendom og vektlegger personlig tro og etterfølgelse av Jesus Kristus, og et engajsement for å gjøre ham kjent. Vi vektlegger den enkeltes mulighet til en personlig relasjon med Gud erfart gjennom Den Hellige Ånd.

Pinsebevegelsen er blant Norges største frikirker, organisert som et nettverk med sammenfallende forståelse i sentrale lærespørsmål. Pinsemenighetene velger et lederråd til å representere og lede Pinsebevegelsen i Norge på nasjonalt nivå.

Struktur

Pinsebevegelsen i Norge består av selvstendige lokale kirker, og hver enkelt kirke er selvstyrende. Medlemmene i den lokale menigheten har et felles økonomisk og praktisk ansvar for at driften kan opprettholdes. Pinsemenighetene har i all hovedsak et kollektivt lederskap, og består av forstander/pastor og et eldsteråd. Disse fungerer som menighetens styre og blir valgt på demokratisk vis i menighetsmøtet.

Menighetsmøtet er menighetens høyeste organ. Her velges også ledere for andre deler av menighetens virksomhet, noe som gir lederne den trygghet og forankring de fortjener for å utøve et frimodig lederskap. Alle større saker som angår menigheten, blir som regel presentert for medlemmene i menighetsmøtet på bakgrunn av en innstilling og anbefaling som gis av eldsterådet/menighetens ledelse.

Alle disse lokale kirkene møtes til sentrale og regionale samlinger hvor menighetsledere samles og hvor de også kan komme med råd og henstillinger til enkeltmenigheter. Bl.a gjelder dette LED-konferansen, Årsmøtekonferansen, Samtaleforum og regionale samlinger. LED-konferansen er den mest representative samling av forkynnere og ledere innen Pinsebevegelsen i Norge. I Årsmøtekonferansen og Samtaleforum drøftes en rekke saker av felles karakter.

Historie

Fra hellighetsbevegelse til vekkelse
Pinsebevegelsen har røtter tilbake til hellighetsbevegelsen, som gjorde seg bemerket i Amerika på 1800-tallet. Mot slutten av 1800-tallet berørte pinsevekkelsen mange mennesker og flere fikk det de kalte en ilddåp. Mange gikk med en lengsel etter en berøring av Den hellige ånd. Den 1. januar 1901 falt Den hellige ånd på Agnes Ozman, og noen dager senere på predikanten og metodistpastoren Charles Parham. Men det var i 1906 at pinsekraften og dåpen i Den hellige ånd virkelig fikk et gjennombrudd ved vekkelsen i Azusa street, Los Angeles. Her holdt den afroamerikanske pastoren William J. Seymour vekkelsesmøter under navnet Apostolisk trosmisjon. Tusener opplevde åndsdåpen i denne vekkelsen.

I begynnelsen
Pinsevekkelsen på begynnelsen av 1900-tallet berørte mange etablerte kirkesamfunn. Det viktige var fokuset på Jesus Kristus, Bibelens sentrale lære og Den hellige ånd. Det personlige livet som kristen var også sentralt og fikk sitt uttrykk i en øket vitne- og bønnetrang, og bruk av de åndelige gavene. Betegnelsen pinsemenighet ble brukt første gang på begynnelsen av 1900-tallet av forskjellige forsamlinger som var opptatt av vekkelse.

Vekkelsen møtte kritikk og det ble harselert med, blant annet med vitsetegninger i aviser. Dette bidro til vekkelsens spredning og den spredte seg som en løpeild. Før utgangen av 1906 var den etablert i 3 verdensdeler. Noen få år senere var den spredt over hele det amerikanske kontinentet.

Thomas Ball Barratt
Den engelskfødte, men norske metodistpresten Thomas Ball Barratt brakte pinsebevegelsen til Europa og Norge i 1906. Han var egentlig på en pengeinnsamlingsreise for reising av et bygg. Han hadde lenge lengtet etter hjertets renselse og åndsdåpen, og leste tilfeldig i bladet The Apostolic Faith nettopp om dette. Fra New York tok han kontakt med de åndsdøpte i Los Angeles, og denne kontakten forandret hans liv totalt. Noe senere fikk han oppleve å bli fylt av ånden og få tungetalen. Barratt var virksom både i Norge, Sverige, Danmark og England og må tillegges å ha vært den som etablerte pinsebevegelsen der.