Hvordan forstå gudserfaringers betydning for teologisk arbeid?

Den 9.januar i år forsvarte jeg min PhD på MF Vitenskapelig høsykole. Her er en kort presentasjon av arbeidet og noen hovedfunn.

Jeg skrev en såkalt artikkelbasert doktoravhandling, hvor tittelen og den overordnede problemstillingen er: How to understand Pentecostal experiences of God as a source for systematic theology? Avhandlingen inkluderer fire vitenskapelige artikler som utforsker ulike spørsmål relatert til den overordnede problemstillingen, som jeg besvarer ved å sette funnene i artiklene sammen. Min PhD er dermed en studie av hvordan pinsevenners gudserfaringer bidrar positivt i teologisk arbeid med hva vi bør tenke og tro om Gud. Hvilken betydning har gudserfaringer (deskriptivt), og hvordan bør det egentlig være (normativt)?

Min konklusjon er at erfaringer av Gud optimalt bør spille en viktig rolle i teologiske arbeid. Dette argumenterer jeg for ved å forklare i detalj hvordan folks gudserfaringer kan forstås å øve innflytelse på teologiske arbeids- og refleksjonsprosesser. PhD-prosjektet kan derfor sees på som et pinseteologisk bidrag som argumenterer for viktigheten av gudserfaringer i arbeid med systematisk teologi.

Hva er så ekte gudserfaringer, sett med pinsevenners øyne? Her er min litt lange teologiske definisjon:

Pentekostale gudserfaringer er opplevelser av Gud (divine encounters), forstått som åpenbaringshendelser, hvor Den Hellige Ånd manifesterer den samme Gud som har åpenbart seg gjennom Jesus Kristus og de bibelske skriftene, til personer. Dette inkluderer de fem sentrale evangelie-erfaringene (gospel experiences) av at Jesus 1) rettferdiggjør og gjenføder, 2) helbreder, 3) helliggjør, 4) åndsdøper, og er 5) kongen som kommer igjen og herliggjør oss. En viktig side ved gudserfaringer er den emosjonelle påvirkningen med tanke på kristne affeksjoner, det vil si dype følelser og holdninger som korresponderer med Bibelens lære og moral.

Definisjonen viser at det finnes mange forskjellige typer gudserfaringer, som også påvirker våre følelser. Men hvorfor er gudserfaringer og kristne affeksjoner viktige for teologien?

Min konklusjon er at erfaringer av Gud optimalt bør spille en viktig rolle i teologiske arbeid.

La meg først si at all teologi på sett og vis er et resultat av ulike former for erfaring. Kirkelige tradisjoner og de bibelske skriftene kan nemlig også knyttes til enkeltmenneskers ulike erfaringer og opplevelser av Gud, og påfølgende tankeprosesser og refleksjon. Samtidig vil jeg, som pinsevenn, understreke at Bibelen er en spesiell og gudsinspirert tekst, og teologiens viktigste kilde og autoritet som Guds eget Ord. Betyr det at gudserfaringer er overflødige for teologisk arbeid? Nei, mener jeg.

Grunnen er at personlig (og relasjonell) erfaring av Gud får en større indirekte påvirkning på teologien enn det vitnesbyrd har. For det første gjennom den emosjonelle påvirkningen hos teologer via kristne affeksjoner. Dette skriver jeg om i artikkelen «Om religiøse følelser og deres teologiske værd», som også presenterer Hans Nielsen Hauge og Thomas Ball Barratt sine vitnesbyrd om gudserfaringer.

I dag ser vi et utbredt positivt syn på tvers av ulike vitenskapelige disipliner om at følelser inngår i menneskets rasjonalitet sammen med logisk tenkning. Følelser og fornuft er altså ikke (alltid) i konflikt. Tenk på den treffsikre magefølelsen til sjakkspillere som spiller lynsjakk! Forskning viser at følelser er viktig for vår evne til planlegging, å holde rett fokus, samt personlige og sosiale valg – og dermed viktig både for refleksjon og adferd. Følelsesmessig svikt (som ved psykopati) eller fravær av kristne affeksjoner kan dermed få svært uheldige ringvirkninger på alle livets områder, inkludert for teologers arbeids- og refleksjonsprosesser.

For det andre bidrar gudserfaringer med noen små og viktige kunnskapsbiter om hvordan Gud er som person. For eksempel at Gud er god eller mektig, samt hva han konkret har gjort for meg – som at Jesus har tilgitt, helbredet, eller fylt meg med Den Hellige Ånd. Kunnskap får større betydning dersom de stammer fra egen erfaring, fordi personlige opplevelser gjør et sterkere inntrykk på oss enn det andre forteller, og kan dermed vanskeligere bortforklares. Hvis teologer har personlige erfaringer av Gud, så virker det mer sannsynlig at også teologien og argumentasjonen påvirkes i form av direkte henvisninger til egen og andre menneskers lignende gudserfaringer.

I min avhandling presenterer jeg til sammen fem filosofiske argumenter for at gudserfaringer kan og bør bidra med teologisk kunnskap om Gud. Et av argumentene er at koherente og utbredte erfaringer er noe vi bør ta ekstra seriøst. Gitt at den kristne troen på Gud faktisk henger rasjonelt sammen, og i lys av at millioner av mennesker i dag og fra kirkehistorien vitner om at de har erfart at «Jesus Kristus er i går og i dag den samme (Hebr 13,8) – så har vi god grunn til å ta våre egne og andre kristnes gudserfaringer på dypeste alvor, inkludert i teologisk arbeid.