Sangen er en direkte respons på frelsen

Hver fredag går muslimer til fredagsbønn i moskeen. De ber, gjennomfører ritualer og lytter til opplesning fra Koranen. Men de synger ikke. Det samme gjelder østlige religioner, der sangen ikke har noen plass i det daglige religiøse livet. W. M. Clow sier: «Et buddhisttempel fylles aldri av lovsang.»

Enten du besøker kristne møter i et bedehus på Vestlandet, en megakirke i USA, en katedral i Frankrike eller en huskirke i Kina, har de noe til felles: De synger. Leser vi romernes beskrivelser av de første kristne, ser vi at dette er langt fra et nytt fenomen. Romeren Pliny skrev at de kristne «hadde som vane å møtes på en bestemt dag før det ble lyst, der de sang en sang til Kristus som Gud, og lovet hverandre å ikke gjøre onde gjerninger».

Men ikke bare synger kristne – de klarer ikke å la være, enten de har blitt brent på bålet, gjemt seg i Romas katakomber eller levd under totalitære regimer. Historier fra Midtøsten forteller om kristne som lydisolerer rom med madrasser for å kunne synge uten å bli avslørt.

Også på Jesu tid ble hans etterfølgere kritisert for å synge og være høylytte. Da Jesus red ned Oljeberget, og tilhengerne hans møtte ham med høylytt lovsang, ble Jesus bedt om å roe dem ned. Men Jesus svarte:

«Dersom de tier, skal steinene rope» (Luk 19,40).

Så hvorfor synger egentlig kristne? Her er tre grunner.

1) Vi synger for frelsen

Lovsang oppstår ikke i et vakuum; den er alltid en respons på noe. For de kristne er sangen en direkte respons på frelsen. Da Gud reddet Israelittene ut fra Egypt, og de gikk tørrskodd over Rødehavet, responderte de med lovsang. Da salmisten opplevde Guds trofasthet, sa han «min sjel lov herren». Paulus ba de kristne «synge og spille av hjertet for Herren» (Ef 5,19).

Verdens religioner kan deles inn i to grupper – de som sier «gjør» og de som sier «gjort». Kristne synger fordi Jesus fullførte verket på korset. Den kristne lovsangen er ikke naiv, men heller en motreaksjon mot livets realiteter. Det kristne språket er fullt av motsetninger, som fra død til liv, fra fange til fri, og fra tapt til funnet. For den kristne er det alltid et før og etter Jesus. Eller som det står i salmen: «Amazing grace, how sweet the sound. That saved a wretch like me. I once was lost but now I’m found. Was blind but now I see.»

2) Vi synger for verden

Selv om lovsangen primært er for Gud, gjør den også noe med oss som synger. Gjennom sang kan vi forkynne Guds storhet for hverandre. Men det gjelder ikke bare kristne imellom, skal vi tro salmisten: «Jeg vil prise deg blant folkene, lovsynge deg blant folkeslag».

Den kristne sangen er også en mulighet til å spre evangeliet. Musikk har blitt brukt til formidling av kristen tro gjennom århundrer. Eller som Timothy Keller har sagt: «Gud instruerer sitt folk til ikke bare å tilbe, men til å synge hans lovsang «for nasjonene.» Vi er kalt til ikke bare å formidle evangeliet til ikke-troende; vi må også bevisst feire evangeliet foran dem.

3) Vi synger for håpet

William Tyndale, som ble henrettet for sin tro, sa en gang at evangeliet «betyr gode, glade og gledelige nyheter som gjør hjertet glad og får mennesket til å synge, danse og juble.» Denne gleden over Jesus er årsaken til at kristne aldri slutter å synge, heller ikke i evigheten.

Vi vet ikke så mye om himmelen, men vi vet at det vil være sang og musikk der. I himmelen vil det ikke være behov for misjonærer eller evangelister, men vi vil alle være lovsangere. A.W. Tozer sa: «Enhver som kjeder seg av tilbedelse på jorden er ikke klar for himmelen.»

Håpet om evigheten gjør at kristne er et syngende folk – vi minner hverandre om hva vi har i vente, uansett hva vi går gjennom i dag. Og lovsangen her nede er bare korøvelsen for den dagen da vi skal synge i det himmelske lovsangskoret.