Netflix-serien Adolescence er ubehagelig, men nødvendig.

Vi står ovenfor et usynlig mord, utført med tusenvis av små dytt. Ingen holder kniven alene, alle har fingeravtrykkene sine på skaftet. Dobbeltmoral og ansvarsfraskrivelse sitter i førersetet, mens evnen til kildekritikk drukner i et hav av informasjon. Radikal tenkning leies inn som konsulenter for å kalibrere kompasset. I forvirringen mellom nødvendig hvile og ren virkelighetsflukt må vi spørre: Hvem er voksen når jeg selv ikke klarer å være det?

Adolescence er en dramaserie fra Netflix som starter med et brutalt drap begått av en mindreårig gutt – eller er det virkelig han? Serien følger etterforskningen og det rettslige etterspillet, men dykker dypere enn bare skyldspørsmålet. Vi får innblikk i guttens skolehverdag og sosiale liv, og blir vitne til hvordan foreldre, lærere og systemer står maktesløse i møte med en ny digital virkelighet der skyld, sannhet og relasjoner glir over i hverandre. 

"Det var ikke slik vi oppdro deg"
In medias res, havner vi midt i et politiraid. De stormer inn i et rekkehus for å varetektsfengsle en mistenkt i en drapssak. Vi blir raskt dratt inn i sympati for den lille gutten som fremstår så forsvarsløs overfor et stort og byråkratisk system som bare kjører over ham. Han nekter straffeskyld. Jeg sitter med knyttet neve – helt til overvåkningsvideoen vises. I lav bildefrekvens ser vi en gutt, slående lik den anklagede, utføre voldshandlingen han hardnakket benekter. Tilsynelatende er han skyldig. I hvert fall i påtalemyndighetens øyne.

Faren ser, han forstår, han fryser, han er til stede, men vi ser at tilliten er brutt. Sannheten trumfer nåden. Dette må være en misforståelse? Når videoen vises, er det ikke lenger bare snakk om skyld – men også om løgn. Og det virker nesten som om han tenker: “Hvis jeg bare fortsetter å si at jeg ikke har gjort noe galt, vil de til slutt tro meg.”

Alle er sentrum i sitt eget univers. Alle beskytter sitt narrativ, sin driv, sitt behov for selvrealisering. Man blir nesten litt kvalm av å se hvor kjølig gutten blir håndtert – men også av å kjenne igjen sin egen refleks i denne virkeligheten. Koblingen mellom pappaen og sønnen, som allerede var radmager, skrumper inn som en rosin. Det han etter alt å dømme er skyldig i, blir for stort for far å se gjennom. Han ser kanskje mest hvor hardt det påvirker ham selv. Kan han være glad i gutten sin hvis han har gjort dette? Var han da i det hele tatt glad i ham?

Skolehverdagen som skremmer
Etterforskningen beveger seg inn i miljøet rundt den mistenkte, inn i hans vennekrets og hans skolehverdag. Her avdekkes en hverdag preget av barn som er fullstendig frakoblet sympati, medmenneskelighet og sosial kotyme. Lærerne har resignert, språket er heslig, empatien fraværende. Kommentarfelt-mentalitet, på steroider, er blitt barnas dagligtale. Er dette en overdrevet dystopi – eller et skremmende realistisk speilbilde?

Fravær i nærvær
Serien viser hjelpeløse voksne, handlingslammede og uten tro på at løsning finnes. Dette er ikke onde foreldre. Ikke dårlige lærere. Men folk som står i stormen uten kompass og med utgått kart. Vi som er i slutten av 30-årene husker ISDN. Vi tror vi skjønner teknologien, men glemmer at skjermene i dag ikke bare viser – de lærer. Ikke bare underholder – de manipulerer. Vi hadde MSN, IRC, Moviebox og Nettby. Vi vet hva skjermtid er. Vi vet hvordan det føles å sitte timevis foran TV. Likevel har vi kanskje glemt at dagens skjermer er bygget for å fange oss, holde oss, forme oss.

Vi ser på våre skjermer. Barna sitter på sine. Og mens vi føler oss nær, er de alene i møte med alle triks som interwebben vil benytte for å få oss til å bli sittende litt til.

Buffy på torsdag
Da jeg var yngre, kunne jeg rekke Home & Away, 7th Heaven, MacGyver, Full House, og Buffy the Vampire Slayer – før middag. Skjermmengden var stor. Likevel – de skjermene lærte ikke hva jeg likte, hvordan jeg tenkte, hva som holdt meg våken om natta. Vi glemmer ofte at dagens skjermer ikke bare underholder – de analyserer. De jobber, ikke bare mot å forutsi, men aktivt for å skape behov hos oss, som stemmer med motivasjonen til dem som kjøper annonseplass midt i «sammehvadetskullevære».

Så vi spør: Er det det samme å være i nærheten som å være nær? Kan barna sitte ved siden av oss i sofaen – og likevel være alene i møte med hets, hat og mørke ideologier?

Dobbeltmoralens voktere
Vi sier vi er bekymret for skjermbruk, mens vi selv er fanget. Vi sier vi vil være til stede – mens vi er fraværende. Vi vil beskytte barna, men lar dem utforske alene. Lite forskning viser entydig skade av skjerm – men innerst inne vet vi at noe er galt. Vi kjenner det i kroppen. Kanskje ikke i form av data – men i form av uro. Kanskje det ikke handler om skjermtid, men om skjermliv.

Og i kirken?
Der er vi eksperter på å si de riktige tingene. Vi kjenner spillereglene. Vi vet hvordan vi unngår de vanskelige spørsmålene. Hvordan vi dekker til dobbeltheten med fromhet. Dersom målet var at vi skulle fremstå som om vi fikk det til, tror jeg en hver av oss kunne hyklet oss til konseptet hellighet. Men barna våre kjenner oss. De ser når nærvær bare er fysisk. De gjennomskuer oss når vi sier én ting og gjør noe annet. De vet når vi snakker sant – og når vi spiller.

Et speil vi må våge å se i
Netflix-serien Adolescence er ubehagelig, men nødvendig. Den tvinger oss til å spørre: Har vi egentlig vært til stede? Har vi sett? Har vi handlet? For det er lett å si: «Det var ikke slik vi oppdro deg.» Men kanskje det ikke bare handler om hvordan vi oppdro barna våre. Kanskje det også handler om hvordan vi har oppdratt – og fortsatt oppdrar – oss selv.