Forskjell på hva jeg vil og hva jeg har lyst til

Er det andre enn meg som kjenner på at livet som kristen av og til leves i et spenn mellom det en vil og det en har lyst til? Håper egentlig at jeg ikke er helt alene om det. Trøsten min er at også selveste Paulus så ut til å kjenne på dette da han skrev til menigheten i Roma at «det gode som jeg vil, det gjør jeg ikke, men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg». Denne kampen mellom å gjøre Guds gode vilje og det menneskelige ønsket om å tilfredsstille seg selv, er jo egentlig kjernen i hele vår tro, tilbake til Edens hage.  

Jeg kunne helt sikkert pekt på en del ting i vårt samfunn hvor dette er tydelig. Samtidig kan dette kanskje være ting som gjelder andre enn meg og deg som allerede har en etablert relasjon med Jesus. Så for å være litt mer selvransakende, er det bedre å peke på det jeg selv må kjempe med. Et konkret eksempel som sikkert mange kan kjenne seg igjen i, er dette med trofasthet til storfelleskapet i gudstjenesten. Som ektemann, far til tre og uttalt B-menneske er det mang en søndag formiddag hvor jeg har kjent en lang avstand mellom det jeg vil og det jeg har lyst til. Jeg er ikke i tvil om at det jeg VIL, er å delta hver eneste søndag sammen med hele familien min fordi jeg er 100% sikker på at det er det beste for oss selv, og fordi jeg vet at det er det beste for alle de andre at vi er der. Samtidig må jeg erkjenne at det jeg har LYST TIL gjerne kan være å ligge i senga til kl 11.00, etterfulgt av en god frokost og noen timer i joggebukse foran TV’en. Heldigvis har vi hatt gode venner og forbilder i menigheten som vi vet kjenner på det samme, men som vi også vet vil være der nå vi kommer.  

På samme måte kan det være utfordrende å månedlig skille lag med våre hardt opptjente penger i form av givertjeneste til menigheten. Jeg skal være såpass ærlig å innrømme at det nok kunne vært en del artige ting jeg kunne tenkt meg å bruke dem på, fremfor å gi dem bort. Samtidig så vet jeg at det i 2. Korinterbrev 9:7 står:

Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver.  

I min familie gir vi derfor det vi har bestemt oss for, ikke det vi har lyst til.  

I klassisk filosofi er det et kjent prinsipp å «så en tanke, høst en handling; så en handling, høst en vane; så en vane, høst en karakter; så en karakter, høst en skjebne». Men dette finner vi også igjen i Bibelen, hvor Paulus i sitt brev til Galaterne (kap 6:7-9) skriver følgende: 

«Far ikke vill! Gud lar seg ikke spotte. Det et menneske sår, det skal han også høste. Den som sår i sitt kjøtt, skal høste fordervelse av kjøttet. Men den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. La oss ikke bli trette av å gjøre det gode! For når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp." 

Forskjellen på de klassiske filosofene og Paulus er at Paulus hadde Den hellige ånd og dermed ikke var avhengig av å forme sin egen karakter og skjebne. Han kunne la seg lede av Den hellige ånd og være lydhør for Hans vilje. Han kunne stole på at det var Gud som formet hans karakter og som hadde kontroll på hans skjebne.  

Dermed er oppfordringen gitt. I et samfunn hvor individualisme og selvrealisering ofte får prioritet, kan vi få lov til å anerkjenne at vi har en annen Konge. Og et liv i etterfølgelse av Ham kan oppleves nettopp som en spenning mellom det vi vil og det vi har lyst til. Men til gjengjeld har han lovet oss at om vi lar oss forvandle ved fornyelsen av vårt sinn, så skal vi få prøve hva som er Guds vilje; det gode og velbehagelige og fullkomne.