Det brenner en ild

«La ilden alltid i mitt hjerte brenne». Denne strofen har fulgt meg hele livet og skriver seg fra en tid i barndommens rike, da far kjøpte en ny grammofonplate hver lørdag. Denne gangen var det Aage Samuelsens innspilling fra 1950-tallet. Sangen er elsket av et bredt publikum og er sågar tatt inn i Salmeboken: «O, Jesus, du som fyller alt i alle, som rik på miskunnhet og nåde er».
Dette er en gripende bønn – ikke minst for dem som står i forkynnertjenester eller tjener innen sang og musikk. Samuelsen er helt på linje med apostelen Paulus: «Vær ikke lunkne, men ivrige. Vær brennende i Ånden, tjen Herren» (Rom. 12)!

Lunkenhet i Guds rike?
Guds ord advarer oss mot lunkenhet. Hva kan den utføre i Guds rike? Ingenting! Gud avskyr lunkenhet. Hva sier han til menigheten i Laodikea? «Om du bare var kald eller varm...» (Åp. 3)! Menigheten i Laodikea var blitt lunken og levde på en tom bekjennelse. Jesus svarte: «Derfor skal jeg spytte deg ut av min munn». Men Jesus elsker også denne menigheten. Derfor banker han på og vil inn og holde måltid sammen med dem.

Vårt livs bønnealter og menighetens bønnealter finner sitt forbilde i loven om brennofferet: «Ilden skal alltid brenne på alteret. Den må ikke slukkes» (3. Mos. 6). Flere forkynnere, som også hadde evnen til å skrive sanger, fremelsker pinsens ild og kraft: Nikolai F. S. Grundtvig, Thomas B. Barratt, Werner Skibsted, Aage Samuelsen – og det fortsetter.

Når vi betrakter urmenigheten, kan vi undres over dens tilsynelatende lave åndelige standard, som viste seg i splidaktighet, misunnelse, selvhevdelse, de var som «småbarn i Kristus». Likevel brant det en ild som spredte seg etter pinsedagsunderet (Apg. 2). Apostlene tjente i Åndens kraft. Av mange gode egenskaper som for eksempel apostelen Apollos var i besittelse av, fremheves også at han var «brennende i ånden». 2011-oversettelsen sier at han «forkynte med stor glød og underviste grundig om Jesus» (Apg. 18). Jesus sa selv i sitt jordeliv:

Ild er jeg kommet for å kaste på jorden. Hvor gjerne jeg ville at den alt var tent (Luk. 12).

Mønsteret slår aldri feil
For 225 år siden sitter et ungt par pakket inn i skinn på en slede, på vei til bergstaden Røros. Den nye soknepresten og hans hustru blir hilst velkommen i bitende kulde. Den store, imponerende kirken er bygd for få år siden. Hjemmet som ventet dem og deres to sønner, er nedslitt og tarvelig. Benjamin var egentlig en kravstor mann, men han forlangte mye av seg selv også. Falkberget skriver at han «var skuffet over Kathrine. Hun manglet den indre høyt flammende ild ("Den fjerde nattevakt", s. 12)». Kathrine var hans kone.

Jeg har betjent fire menigheter som forstander – av Pinsebevegelsens største. Jeg oppdaget fort mønsteret, det slo aldri feil – i løpet av noen uker var det tegnet et bilde av menigheten, der de «brennende i ånden» utmerket seg. De elsket forkynnelse, brukte Åndens gaver, betjente mennesker i kraft av nådegavene, deltok i dugnadsarbeid som i bønnemøter og gikk gjerne inn i oppgaver som mellomledere.

Der ilden brenner, sprer den seg. Johannes sa om Jesus: «Han skal døpe dere med Den hellige ånd og ild» (Matt. 3). Det brenner en ild i Pinsebevegelsen. Mange unge ledere bærer vitnesbyrd om det. Det er noe som driver dem til tjeneste. Jeg representerer nå den eldre garde, men dette gleder meg stort. Det gjelder menn og kvinner. Paulus formaner oss: «Vær alltid glade, be uavbrutt, takk Gud under alle forhold! For dette er Guds vilje med dere i Kristus Jesus. Slukk ikke Ånden (den er en ild), forakt ikke profetord, men prøv alt og hold fast på det gode» (1. Tess. 5).