Stigespill og adresser 

Jesus møter disiplene flere ganger etter at han har stått opp fra de døde. Han har undervist dem om en rekke ting, og de har fått mer og mer grep om hva Guds rike er for noe. Men så kommer et litt underlig spørsmål i Apg 1,6: Mens de var sammen, spurte de ham “Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?” 

Har du spilt stigespillet noen gang? Du triller og triller terningen for å klatre deg til toppen, men rett før mål er det en sjakt som gjør at du faller helt ned til begynnelsen – utrolig irriterende. Dette spørsmålet fra disiplene er et sånt øyeblikk. Plutselig er de tilbake til begynnelsen av å forvente at Jesus skulle være en konge for Israel som skulle fri dem fra romersk overmakt og gjøre landet til en stolt nasjon igjen. Men Jesus blir ikke sint eller oppgitt på dem. Han svarer heller med noen ord som utfordrer dem på å løfte blikket og se forbi sine egne forventninger og forhåpninger. Han sier:

“Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ende” (Apg 1,8). 

Hva ligger i disse velkjente versene? Jesus hjelper oss å forstå hvordan oppdraget Han gir oss, har en adresse. Det finnes et hva, men han viser oss også at det finnes et hvor. Misjonsbefalingen i Matteus sier simpelthen “gå ut i all verden,” men her får vi fire forskjellige steder oppdraget skal realiseres.  

Jerusalem: Det er dem som står oss aller nærmest. Våre venner, kollegaer og familie. De som meg og deg her i "vår verden”. Jesus sier: "Vær en representant for meg der hvor du lever ditt liv i hverdagen. På din arbeidsplass, i ditt nabolag, blant dine venner."  

Judea: Det er den byen og området du bor i. Det er folk som du er ganske lik, men som du nødvendigvis ikke kjenner. Livet inneholder mange gjøremål og oppgaver, men det er fullt mulig å utvide hjertet og vennekretsen med nye initiativer.  

Samaria: Folk fra Samaria ble sett ned på av jødene. Selv i likhetssamfunnet Norge eksisterer nedlatende holdninger overfor ulike grupper av mennesker. Som kristne må vi spørre oss selv: "Hvordan strekker vi oss ut til alle mennesker – også de som er forskjellige fra oss?" Skal vi samarbeide med Den hellige ånd, må vi motarbeide fremmedfrykten, fordommene, og skillelinjene som så lett oppstår.  

Jordens ende: Når jeg kommer hjem til Bergen, endestasjonen for VY, så tenker jeg at vi bor ved verdens ende. Det var virkelig helt hit til oss på bjerget at budskapet om Jesus skulle nå. Det siste Jesus sier, er at oppdraget om å være vitner faktisk strekker seg forbi landegrenser og til den andre siden av jorden.  

Norge er et land med en fantastisk misjonshistorie. Jeg har hørt at nær sagt ingen land sendte ut flere misjonærer per innbygger enn Norge. Mange steder i Afrika, Latin-Amerika og Asia er det tydelige spor av norsk misjonsinnsats, og det skal vi hedre dem som har gått foran, og være takknemlige for.  

Utfordringen ligger i å reise opp en ny generasjon for misjon – stafettpinnen må gå videre til nye mennesker og nye menigheter. Jesu oppdragsbeskrivelse har nemlig fire adresser, og “verdens ende” må også være med i vår forståelse og praksis. Det har vi også fått kraft til å være med på. La oss ikke falle til bunnen av stigespillet, men heller klatre videre og videre – fra Jerusalem og like til for eksempel India.