Å se hverandre, og å se sammen 

Så kom vi til Roma. Søsknene der hadde fått høre om oss og møtte oss helt ute ved Forum Appii og Tres Tabernæ. Paulus takket Gud da han så dem, og fikk nytt mot. 
Rom. 28:14b-15  

Å se hverandre 
Paulus er på sin siste reise. Han er i fangenskap, men selv om han kunne ha blitt løslatt tidligere, har han valgt å anke sin sak til keiseren. Han bare måtte til Roma. Det ble en strevsom seilas, med både storm og forlis – men også mirakelhistorier. Når de nå endelig nærmer seg Roma, møter de noen kristne brødre fra byen. De har gått flere mil bare for å ta imot Paulus. Det varmer. 

Vi ser tilbake på en fantastisk LED-konferanse i Lillestrøm. Så mange gode bidrag, matnyttige input, oppbyggende og utfordrende undervisning, herlig lovsang, alt i topp fasiliteter. Men minst like viktig for mange: Å se hverandre igjen.  

Praten over kaffekoppen, klemmen i forbifarten, frokostsamtalen, high five i benkeraden, forbønnen i ettermøtet, nye bekjentskaper rundt langbordene, blikkene, smilene, tårene – alle disse kontaktpunktene mellom brødre og søstre, er noe jeg vet mange takket Gud for.  

Å ikke se skogen for bare trær
Uttrykket «å ikke se skogen for bare trær» beskriver at man lett mister helheten av syne hvis man er for opptatt av detaljer. Det er fort gjort når man kun ser sine egne utfordringer. Og de er det nok av rundt i menighetene våre. Derfor er det direkte frigjørende å løfte blikket, se helheten og det store man er en del av. Noen reiste hjem fra LED med en ny og frisk opplevelse av nettopp dette. Jeg er utrolig takknemlig for å være en del av en bevegelse som løfter fram helheten, retningen, drømmen – for sammen er vi sterke! 

Så vet vi at faren er til stede for at man i iveren «ikke ser trærne for bare skog». Det skjer når fokuset på helheten blir altoverskyggende, og mennesker kun blir midler og brikker i arbeidet. Det er vondt å føle seg ensom og liten, enten det er i en husgruppe, en gudstjeneste, eller en konferansesal. Noen reiste hjem fra LED med gleden over nettopp det at noen så en – lyttet, oppmuntret, ba for en. Jeg er utrolig takknemlig for å være en del av en bevegelse som legger til rette for dette, både i de store felles rommene, men også året igjennom.  

Mot og motløshet
Paulus takket ikke bare Gud da han så vennene fra Roma, han fikk faktisk nytt mot. Å, som vi trenger mot! Motløshet «tar margen fra benene» (Ord. 17:22). Og mangler vi den indre motoren, sliter vi. Vi vet selvfølgelig at motløshet ikke kommer fra Gud. Vi vet at vi ikke har fått en ånd som gjør motløs, men «krafts, kjærlighets og sindighets ånd» (2. Tim 1:7). Så hvorfor er det da likevel så vanskelig noen ganger?  

Jeg har erfart en nøkkel i noe annet vi alle vet: Den Hellige Ånd bor ikke bare i meg, men også i min bror og søster! På samme måte som Ånden fyller meg, veller Han også fram til liv for andre, enten det skjer gjennom berøring, ord, smil – eller blikk. 

Og den samme Ånden er det som gir våre indre øyne syn, så vi sammen kan se alt det Gud har gitt oss og lagt ferdig foran oss.   

På LED var vi samlet, både de som er i siste fase av livet og tjenesten, de som er underveis, og de som knapt har startet. Om vi fortsatt får nåde til å se hverandre, og til å se oppover og fremover sammen, er det uten tvil mer enn et slogan at det beste ligger foran!