Guds ord og Guds mor

Vår Gud kommer til vår jord gjennom en mor. Og det begynner med en tenåringsjente: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Hør! Du skal bli med barn og føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn, og Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone» (Luk 1,30-32). Maria ble først forskrekket over engelens ord, men så omfavnet hun det: «Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt.»

I det kollektivistiske samfunnet satt hun neppe på rommet sitt og planla hva hun som et individ skulle være eller bli. Noen tanker hadde hun sikkert, men ingen planer om å føde Guds sønn. Det som Gud sier, setter likevel retning for hennes vandring og går som ekko gjennom hele livet. 

Profetier om frihet og fall
Omsider drar de til Betlehem, og gjeterne styrter inn i stallen etter å ha hørt englenes sang og løfter. Alle undrer seg over det de forteller, bortsett fra Maria, som «tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte (Luk 2,19)». Noen uker senere er de vei til Jerusalem for å bære barnet fram for Herren, og der kommer den gamle profeten Anna og forteller at barnet skal fremme Jerusalems frihet (2,38). Simeon, som var lovet av Gud at han ikke skulle dø før han fikk se Herrens salvede, tar nå barnet i armene og lovpriser Gud. Så sier han til Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd» (Luk 2,33-35).

Tolv år senere er familien tilbake i Jerusalem for å feire påske, og gutten blir gjenglemt i byen uten at de vet det. I tre dager letter de etter ham, og det er som om sverdet stikker i hennes sjel: «Barnet mitt, hvorfor har du gjort dette mot oss? Din far og jeg har lett etter deg og vært så redde» (2,42). Jesus spør om de ikke visste at han var i sin Fars hus, men ble med dem hjem til Nasaret og var lydig mot dem. Og igjen tar Maria vare på alt dette i sitt hjerte (2,51). 

"Barnet hun bar skal nå bære henne"
Da Jesus er tretti, begynner han gjerningen sin, og moren er fortsatt en trofast bærer av Guds oppdrag: «Min mor og mine søsken, det er de som hører Guds ord og gjør etter det» (8,21). Noen kapitler senere kommer det kleineste komplimentet i hele kirkehistorien: «Salig er det morsliv som bar deg, og brystene som du diet» (11,27).

Selv Jesus føler behov for å korrigere uttalelsen og ber dem heller si ‘salige er de som hører Guds ord og tar vare på det.’» (11,28).

Guds mor holder fast ved Guds ord, men omsider kommer dagen da sverdet går gjennom Marias sjel. Hun ser sin førstefødte pisket, spottet og korsfestet. Han som ble gitt av Gud, blir nå tatt av romerne. Likevel skjer det som hun aldri kunne forutse: at han som var død, igjen lever; at han som var hennes sønn, nå blir hennes herre. Barnet hun hun bar, skal nå bære henne, og ham hun fødte, skal nå føde nytt liv i verden. 

Vi har altså mye å lære av Maria. Gud setter retning for hennes liv og lengsel, og ordet han gir tar hun vare på i sitt hjerte. Guds ord bør også sette retning for våre liv på denne jord, for «salige er de som hører Guds ord og tar vare på det!»