I det siste har jeg blitt inspirert til å være mer overfladisk

Det siste halvåret har jeg blitt inspirert til å være mer overfladisk. Til å tørre å oppholde meg lenge nok på overflaten før jeg, eventuelt, går ned i dybden. Til å bruke tid på å bare observere og se. Og der på overflaten blir jeg ofte dypt berørt.

Det var mye som inspirerte meg da jeg tidligere i år leste boka “Arven etter Edin Løvås”, men det som virkelig utmerket seg for min del var det å tørre å være overfladisk i møte med bibeltekstene (og i prekenforberedelsene). Kanskje fordi det umiddelbart høres så feil ut. Og kanskje fordi det trigget en nysgjerrighet i meg - det er mer å oppdage her på overflaten.

Berørt og overrasket
For hva skjer når jeg lever meg inn i historiene vi kan lese om Jesus i evangeliene? Hva skjer når jeg prøver å se for meg omgivelsene, folkene, luktene og ansiktsuttrykkene? Hva skjer når jeg prøver å forestille meg tonefall og reaksjoner? Hva skjer når jeg står på siden til Jesus og prøver å se for meg responsen til den eller dem han snakker med? Hva skjer når jeg snur meg og selv ser inn i ansiktet til Jesus?

Det er her jeg ofte blir dypt berørt, og noen ganger også overrasket av meg selv. For jeg tar meg selv i at jeg lett kunne ha blitt irritert og distrahert av at noen ødela taket i huset, og blitt opptatt i tankene med hvordan det skal fikses framfor å få med meg hva Jesus sier til den lamme mannen. Jeg tar meg selv i å bli veldig irritert på Jesus fordi han sover i båten og at han kan ta ting så med knusende ro i denne forferdelige situasjonen. Og jeg er usikker på hvordan jeg hadde taklet å være del av en gruppe som stadig ble avbrutt i det vi var på vei til eller “egentlig” skulle gjøre. Jeg blir noen ganger utfordret av Jesus sine harde ord - fordi jeg skjønner at disse ordene også er til meg. For når jeg tar meg tid til å leve meg inn i teksten blir det ikke bare en historie om noen andre, men historien leser også meg og mitt liv.

Å lese med sansene
Vi gjør det ofte med barna - går til bibelhistoriene med sansene og lever oss inn i dem. Det er helt avgjørende for de minste barna, men kanskje skal vi ikke bare legge det fra oss som voksne - både som bibellesere og som formidlere. Vi fristes nemlig ofte til å gå rett i dybden når vi leser evangeliene og fortellingene om Jesus - i alle fall gjør jeg det. Hva er sannheten som formidles her? Hva er kunnskapen og punktene jeg kan ta med meg herfra, og gjerne gi videre i en tale? Hva lærer jeg her? Osv. Men hva skjer når vi venter litt, eller lenge, med å gå rett dit? Hva skjer når vi tør å bruke lang tid på å bare få med oss det som skjer i fortellingen, øver oss på å være flue på veggen eller lever oss inn i teksten?

Presten Jostein Ørum beskriver denne formen for bibellesing så fint: “Hvorfor leser jeg da? Kanskje ikke så mye for å finne svar, som for å finne han som svarer. Ikke for å gripe, men for å bli grepet. Ikke for å lese, men for å bli lest.”

La oss sammen inspireres til å gå til fortellingene om Jesus for å selv bli lest. Der på overflaten kan vi oppleve ting som setter dype spor.