Når drømmen om et fellesskap blir viktigere enn det faktiske fellesskapet

Den tyske teologen Dietrich Bonhoeffer advarte i en av sine bøker mot å elske drømmen om menighetsfellesskapet høyere enn selve menighetsfellesskapet. 

Selvsagt skal vi drømme om og arbeide for attraktive menighetsfellesskap med høy Jesus- og trivselsfaktor. Likevel vil jeg slå et slag for å ikke ha for høye krav til menighetsfellesskapet du er en del av. De som går inn i menighetsfellesskap med en illusjon om hvordan den skal se ut, blir ofte de som «ødelegger» fellesskapet. Dersom lista legges for høyt kan en ende opp som negativ, kritisk og dømmende fordi det fellesskapet du er en del av aldri når opp til det menighetsfellesskapet du forventer. 

Å velge til tross
Det er i grunnen ganske enkelt å elske ideen og drømmen om et herlig menighetsfellesskap så lenge det er teoretisk. I praksis er det vanskeligere når vi ikke føler oss møtt, sett og bekreftet. Hvis menighetens uttrykk og fokus i tillegg ikke er helt etter din smak er veien kort til å trekke seg unna gudstjeneste, husgruppe, kirkekaffe og annet menighetsliv. Mitt budskap er kort og godt; Velg menighetsfellesskapet, selv om det ikke svarer helt til dine forventninger. 

Hvetebrødsdager
Vi pinsekarismatikere holder ofte opp urkirken i apostelgjerningene som modellen for vår menighetsdrøm. Personlig referer jeg stadig til den vakre kombinasjonen av et rikt åndsliv, djerv tro, hjertelig søskenfellesskap og sterkt misjonalt avtrykk. Samtidig må jeg stadig minne meg selv om at jeg trenger å lese hele boka. Første del av apg. kan gjerne kalles kirkens bryllupsreise med mye fryd og fremgang. Etterhvert skjer det saker og ting som balanserer bildet. Den samme menighet/flokk som opplevde alt det fantastiske møter etterhvert rasisme, lederskapssplittelse, maktkamp, falsk lære, opphetet debatt om teologi og uenighet om mindre viktige ting. Urkirkens fødsel er fin, men nesten like krevende som den er fin. Kanskje det er slik det blir når ufullkomne mennesker møtes i menighetsfellesskap?

Åndelige drivhus og menighetshverdag
Mange kan referere til sterke åndelige høydepunkt fra leirer, stevner eller bibelskoler i inn- og utland. Atmosfæren var unik, forkynnerne var fantastiske, lovsangen enestående og fellesskapet suverent. Jeg unner alle slike år, uker eller helger i åndelige drivhus. Likevel vet vi alle at landingen kan bli krevende dersom det ukentlige og hverdagslige skal måles mot det du opplevde der og da. Menigheten hjemme blir nok aldri som tiden på Hawaii eller i Australia, eller den drømmemenigheten du følger på ulike mediekanaler. 

Vi er nå godt i gang med en ny høst i hundrevis av små og mellomstore menigheter over hele landet. Menighetshverdagen er helt sikkert mindre rosenrød enn den oppturen du fikk på en leir eller et sommerstevne. La oss bruke livets mange åndelige oppturer til å løfte inn i «menighetshverdagen». Menighet er Guds gode plan for oss alle. Her tilhører vi og her tjener vi. Her holder vi oss trofast til læren, samfunnet, brødsbrytelsen og bønnene selv når den ikke oppleves som en drømmemenighet.