Hvor kommer fremtidens ledere fra?

Min personlige erfaring med lederutvikling i Pinsebevegelsen er god. Jeg har fått mulighet til å delta i lokalmenighet, regionalt arbeid og fått nasjonale tillitsverv i forholdsvis ung alder. Summen av alt dette har gitt meg arbeidserfaring, relasjoner og en praktisk forståelse som har beriket den tjenesten jeg idag står i. 

Når jeg forsøker å analysere hvorfor det ble slik, ser jeg flere tilfeldige enn planmessige årsaker. Jeg var så heldig at pastorene inkluderte og engasjerte meg. Menigheter i Vestland lot meg teste forkynnerkallet i deres menigheter, jeg fikk arrangere leirer og tenke nytt om samarbeid i regionen. Og nasjonale ledere inkluderte meg på større arenaer, noe som var viktig for å få et nasjonalt nettverk.

Ledere som fortsatt er i tjeneste etter noen år, har mange av de samme erfaringene. Vi har vært heldige, tross den tilfeldige karakteren som lederutviklingen har hatt på veien til tjeneste. Men hva med alle dem som ikke hadde tilfeldighetene på sin side? Hva med dem som ikke får bekreftet sitt kall? Hva med dem som ikke blir relasjonelt inkludert i et fellesskap med likesinnede?

Ensomhet og alenegang
En av senior forkynnerne i vår bevegelse, David Østby, snakket om kulturen blant forkynnere og i menighetene; «Det har vært for mye ensomhet og alenegang.» Heldigvis er mye annerledes idag, men vi har mer å gå på. Derfor arbeider vi konkret med medarbeidere og pastorer på mange plan.

Men vi trenger også å arbeide med kulturen i menighetsbevegelsen vår. Det gjør vi ikke med først å se innover, men først og fremst å se utover. Enhver kristen har del i oppdraget om å nå nye mennesker med evangeliet om Jesus. Han viser oss inderlig medfølelse med mennesker, før han sier at det alltid vil være større oppgaver enn arbeidere. Derfor sier han «Be derfor høstens herre sende ut arbeidere for å høste inn grøden hans.» (Matt. 9,38)

09:38-bønn
Jeg vil derfor gjente oppfordringen til deg som leser denne teksten, om å sette alarmen din på 09.38 og be et minutt for nye arbeidere. Vi tror selvsagt at Gud hører bønn og vil svare, men tenk om en slik bønn også hjelper oss å se mer av vår egen rolle i dette arbeidet?

Vi er alle arbeidere, og inkludert i Guds misjon i verden. Vi er samlet i lokale menigheter rundt omkring i landet, og i disse lokale menighetene har vi forstandere, pastorer eller ledere. Det er de sistnevnte arbeiderne som er fokus for det jeg skriver idag, og det er overfor disse jeg mener vi alle har en rolle. 

Pinsebevegelsen, og frikirkeligheten forøvrig, er velsignet med at Gud kaller mennesker til å tjene blant oss. Som leder for Pinsebevegelsens lederråd har jeg et spesielt fokus på dette, og har satt som mål at alle pinsemenigheter skal ha tilgang på kompetent personell innen 2030. Det er et mål, for vi er ikke der nå. 

Likevel er det gledelig at vi nå ruller ut både Tentro 2.0 og UNG LEDER, to initiativ for å trene ledere blant landets mange ungdommer. Det vil gi frukter på lang sikt. På kort sikt er vi  avhengige av at nye arbeidere melder seg. Tenk hvilken mobiliserende effekt det vil ha om tusenvis av alarmer ringer klokken 9.38 og vi ber for flere arbeidere! Tenk om det i tillegg leder oss til å tenke, hvordan kan vi bidra? Hvordan kan vilkårene for å tjene i vår menighet legge til rette for nye arbeidere? Hvilke justeringer kan vi gjøre, for at det skal være enklere å flytte til vår menighet? Hva er vår rolle i å hjelpe disse pastor og leder arbeiderene?

Sett alarmen på 9.38 og be, så kan vi sammen se hva som vil skje.