
Dagens samfunn preges av økende sekularisering, endringer og et mangfold av livssyn og holdninger. Det naturlige forholdet som folk hadde til kirken før, er ikke der lenger. Likevel er behovet for fellesskap, verdier og noe som gir håp, like stort som før. Kirken er ikke først og fremst en bygning eller en tradisjon, men et fellesskap av mennesker.
Derfor må menighetens styrke i møte med et mer sekulært samfunn ligge i vår evne til å være nær mennesker i deres hverdag. Når menigheten er til stede i livets virkelighet – i sorg og glede, i spørsmål og tvil, i ensomhet og fellesskap – blir den et troverdig vitnesbyrd om Guds kjærlighet.
Mennesker i dag ser etter fellesskap som er ekte. Fellesskap som ikke er polerte og perfekte, men ekte. De ser etter steder hvor de kan oppleve tilhørighet uten krav om prestasjon. Samtidig lever vi i et samfunn preget av individualisme og fragmenterte fellesskap, et samfunn bærende på en stor smerte som heter ensomhet.
Derfor må våre menigheter bli synlig nærværende i menneskers liv. Ikke først og fremst gjennom flere aktiviteter, men gjennom sterkere relasjoner. Tro formidles sjelden gjennom argumenter alene. Den formidles gjennom mennesker som bryr seg om hverandre. Vi er inne i vår tids store mulighet som kirke: til å tre tydeligere frem som et relasjonelt fellesskap hvor mennesker kan finne tilhørighet, retning og tro.
Skal våre menigheter fortsatt ha en tydelig stemme i samfunnet, må vi nok fremstå mindre institusjonelle og mer relasjonelle. Guds menighet er et fellesskap av mennesker som lever i relasjon til Gud og til hverandre. Et slikt fellesskap oppstår ikke av seg selv. Det må bygges gjennom åpenhet og en vilje til å møte mennesker der de er. Vi må være til stede i hverdagen, i lokalsamfunnene, i samtalene og debattene.
Samtidig står vi som kirke i en spenning som ikke kan ignoreres: Hvordan kan vi være relevante uten å miste retning? Svaret ligger ikke i å endre budskapet, men i å tydeliggjøre det. Bibelens verdier – kjærlighet til vår neste, ansvar for fellesskapet og samfunnet, tilgivelse og håp – er ikke mindre aktuelle i dag enn tidligere. Tvert imot fremstår de som mer nødvendige i en tid hvor mange opplever økende uro, ensomhet og identitetspress.
I møte med sterke samfunnsstrømninger kan fristelsen være stor til å tilpasse seg for å bli mer relevant. Men en kirke som mister sitt bibelske utgangspunkt, mister også sin troverdighet. Kirkens oppgave er ikke å speile enhver tidsånd, men å peke på et håp som står fast også når samfunnet endrer seg. Et håp som holder også når livet er krevende.
Fremtidens kirke skal ikke ligne fortidens kirke. Gud er en Gud som er skapende. Ordene «Se, jeg gjør noe nytt!» må for alvor inn i debatten om vår felles fremtid. Gud trykker ikke på den store kopiknappen når han inviterer oss inn i vår tids kirketankegang. Han eier ikke vårt problem med å nå ut med budskapet.
Dersom kirken våger å være åpen og tydelig, både nær og forankret, kan den fortsatt være en viktig stemme i samfunnet. Ikke fordi den tilpasser seg alt som skjer rundt den, men fordi den trofast lever det den er kalt til: å være et fellesskap som bærer håp inn i menneskers liv.
Valget kirken står overfor nå, handler derfor ikke først og fremst om organisering eller struktur. Det handler om retning. Skal kirken først og fremst speile samfunnet – eller skal vi fortsatt være et fellesskap som peker mot noe større enn oss selv? Svaret på det spørsmålet vil avgjøre hvilken rolle våre menigheter får i årene som kommer.