Jeg hever glasset for Jorun og Vidar Godø!

For ti år siden kom jeg som 20-åring inn dørene i Pinsekirka Filadelfia Ålesund. Bare sekunder senere kom hovedpastoren ruslende. Før han rakk å finne seg et sete hadde flere ungdommer svermet seg om han – og han lo sammen med dem av noe de gledet seg til å vise han.

Den andre hovedpastoren kom gående sammen med en gjestetaler, og da hun fikk øye på meg var hun genuint glad for å se meg, til tross for at vi nesten ikke kunne kalle oss bekjente engang. Hun ga meg en stor, varm klem, før hun introduserte meg til de rundt seg.

Under ledelsen av Jorun og Vidar Godø følte jeg meg sett, ønsket og elsket fra første stund. Ti år senere har lite endret seg på den fronten.

En såkalt disclaimer.

Jeg mener genuint at Jorun og Vidar må være de beste pastorene i verden. Jeg og mannen min, Fredrik, tar i disse dager over stafettpinnen som hovedpastorer etter flere år tett på dem. Jeg er unektelig partisk, men likevel tenker jeg at det er jo gjerne de partiske vi vil høre fra. Ingen vil høre talen konfirmantens tannlege. Ingen vil høre hva regnskapsføreren til en brud har å si på bryllupsdagen hennes. Så her er jeg; inhabil og kry således, og mest av alt innmari rørt når jeg reflekterer over Jorun og Vidars betydning i mitt liv.

Det er skummelt å skulle fylle rollen som hovedpastor, spesielt når forgjengerne er allment og skyhøyt elska (Herfra kan det bare gå nedover. Neida! Joda). Likevel har erfaringen med Jorun og Vidar skapt en trygghet med god romslighet for den neste sesongen.

Pastorer som skaper spillerom

Da jeg for 9 år siden tok over som ungdomspastor etter Alex Botn var jeg om mulig enda mer nervøs. Jeg var sikker på at jeg skulle få sparken hver gang Jorun ba om en prat, og pakka min mentale koffert utrettelig om jeg hadde fått kritikk utenfra. Men Jorun og Vidar var klinkeklare på at jeg ikke skulle fylle noen andres sko – de så at Gud hadde gitt meg et kall, og de hadde gitt meg tilliten for ungdomsarbeidet. “Du skal bare gå i det Gud har for deg”, sa Jorun, og med heiarop heiet hun og Vidar på meg gjennom åtte år som ungdomspastor. Oppturene ble feiret med meg, nedturene fikk jeg trøst for - og æren gikk alltid til Jesus.

En arv som består

Det er klart at en slik erfaring skaper trygghet for veien videre. Vi får lov til å se opp til pastorer som har banet veien for sunt familiearbeid, forsvart ungdommer, hyllet den eldre generasjonen, og gitt styrken av evangeliet videre til alle som vil høre. De har vist meg viktigheten av å ha glede i all tjeneste, og ikke minst at det går an å bevare både ild og latter etter 18 år som pastorer for menigheten - en menighet som fremdeles ser vekst ved at nye kommer til tro og velger Jesus hele livet.

Når Vidar og Jorun kommer inn i kirka nå, er både ungdom og eldre like glad for å se dem som for ti år siden. Klemmene til Jorun er fremdeles helhjerta, og Vidar gapskratter om mulig enda høyere med ungdommene enn før. Jeg sitter igjen med en enorm takknemlighet over å få gå i de skoene Gud har satt foran meg - selv om jeg skal prøve så godt jeg kan å gå i fotsporene til ekteparet Godø.