Diakoni er ikke veldedighet

Kirkens omsorgstjeneste for mennesker i nød har røtter tilbake til nytestamentlig tid. Tre ulike, greske diak-ord er nevnt 100 ganger i Bibelen, også i Jesu omtale av seg selv. Diakonia (tjeneste) og diakonos (tjener) er substantiv, diakonein er verbform av ordet. På 1800-tallet begynte man å bruke ordet diakoni som definisjon på denne veldedige omsorgstjenesten. Diakoni ble begrenset til «aktiv kristen nestekjærlighet» til vi nærmet oss 1990-tallet. Etter flere tiår med granskning av greske skrifter, konkluderte teologen John N. Collins med at diakoni egentlig handler om å utføre et oppdrag, være et sendebud, arrangere noe og på ulike måter være til disposisjon for sin oppdragsgiver. Relasjonen til oppdragsgiveren var det essensielle der ordet ble brukt. Både Lukas og Paulus bruker diakoni-ordene om viktige oppdrag som utfoldes i kirkens liv, men oppdragets innhold bestemmes alltid i relasjon til oppdragsgiveren, Jesus Kristus.  

Jesus som eksempel 

I synagogen leste Jesus høyt fra profeten Jesaja. Ordene er senere blitt omtalt som Jesu programerklæring:  

Herrens Ånd er over meg, 
for han har salvet meg 
til å forkynne et godt budskap for fattige. 
Han har sendt meg for å rope ut 
at fanger skal få frihet 
og blinde få synet igjen, 
for å sette undertrykte fri 
og rope ut et nådens år fra Herren. 

Luk. 4, 18-19

Jesus hadde et helhetlig oppdrag. Oppdraget omfattet alle dimensjoner av menneskelivet. Forkynnelsen hans gjaldt ikke kun den åndelige delen av tilværelsen.  

Vi gjenkjenner mye av pinsemenigheters visjoner og arbeid som diakoni. Menigheter ønsker å løfte fram Jesu programerklæring og evangeliet som godt nytt. Det riket som Jesus forkynner, bringer løfter om nåde, frihet og rettferdighet. Diakoni er ikke veldedighet. Diakoni handler om hjelp til mestring og mening, om tros- og retningsbasert tjeneste i menighet og samfunn. Diakonien skal være en kilde til forvandling, forsoning og myndiggjøring.

Kirkens kroppsspråk 

Pinsemenigheter har stått i diakonal dugnad i flere decennier (tiår, red.anm.). Vi har sett nød og søkt å lindre den. Vårt mest kjente diakonale arbeid er Evangeliesenteret. Samtidig gjenkjenner vi mye mer som diakoni i bevegelsen vår. Når mennesker spør meg hva diakoni er, svarer jeg gjerne at det er alt som gjøres i kirken. Diakoni er kirkens kroppsspråk. Flere menigheter har adoptert Den norske kirkes plan for diakoni som sier at «Diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Den er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet». Setter man disse ordene som overskrifter i hver sin kolonne, kan man putte inn det som menigheten allerede holder på med og det menigheten ønsker å gjøre.

Diakonien er forebyggende og ivaretakende. Barne-, ungdoms- og seniorarbeidet er diakoni. Samtidig bør diakonien strekke seg. Kan vi påvirke og endre lokalsamfunnet vårt, være en aktør som kommunen regner med? Nestekjærligheten innebærer en gjensidighet som gjør mennesker til medvandrere i kortere eller lengre perioder. Tilrettelegging for rullestolbrukere, døve eller cøliakere, styrker oss som inkluderende fellesskap. Det samme kan tilbud om å bli del av frivillig arbeid. Kirkens ønske om vern av skaperverket kan handle om å tilby praktisk hjelp og barnevakt i møte med hun som vurderte abort, men valgte å bære fram barnet. Kirkens kamp for rettferdighet kan handle om vennskap, språktrening, hjelp til praksisplasser og jobb overfor lokalmiljøets flyktninger.  

Vi vil være med og bygge bærekraftige og værekraftige fellesskap. 

Våg å ta diakonibegrepet i bruk om alt praktisk menigheten gjør og ønsker å gjøre. Bli bevisst og begeistret over menighetens diakoni, evangeliet i handling.