Nigel Erwin har i en årrekke jobbet med økonomi i Pinse Bistand. Prosjektene Pinsebevegelsen i Norge driver i samarbeid med våre partnerkirker blir tett fulgt opp, og innimellom må man reise ut til samarbeidslandene og møte dem som har ansvaret for prosjektene. Ofte betyr det lange møter over regnskap og rapportering. Andre ganger betyr det spennende menneskemøter, og man får se at bistandsmidlene betyr en stor forskjell for de menneskene som blir berørt.
Climate Change Resilience, er et av Pinse Bistand sine prosjekt i Kenya. Det har som formål å sikre at lokalsamfunnene i Kajiado County blir mer motstandsdyktige mot virkningene av klimaendringene og tar i bruk fornybare energikilder for en mer bærekraftig livsstil. Det innebærer innføring av vannsparingssystemer, mer variasjon av avlinger, og opplæring i katastrofehåndtering. Rent praktisk kan det bety å bore etter vann og bygge brønner.
Nigel forteller fra sin nylige tur til Kenya
En tidlig torsdag morgen satte jeg meg i bilen sammen med Henry, en kollega fra FPFK, som er vår partnerkirke i Kenya. Vi kjørte ca. 2,5 timer ut av Nairobi. Veiene var i relativt god stand, men mange lastebiler langs ruta førte til at tempoet gradvis ble lavere. Da vi til slutt ankom den lille landsbyen Sultan Hamud, møtte vi prosjektlederen Samson. Her byttet vi til en Land Cruiser for den videre ferden, siden mange av veiene i området var uframkommelige for vanlige biler.
Jeg er vant til å reise til ulike steder i Afrika for å besøke administrasjons- og økonomifolk i de prosjekter som støttes av Pinse Bistand. Ofte blir det reise mellom flyplassen, et kontor, og hotellet jeg bor på. Men denne gangen fikk jeg en annerledes og inspirerende opplevelse hvor han fikk besøke to av stedene hvor boring etter vann har vært svært vellykket.
I landsbyen Olmaroroi så jeg folk lede geitene og kuene sine til et slags trau, som var den eneste kilden til vann i hele området. Vannet kom selvfølgelig fra det nye brønnen. Betalingen for vannet var et smil. Jeg så mange smil den dagen.
I en annen landsby, Emali, hadde det vært et stort arbeid med å bore etter vann. Borehullet var midt i en travel markedsby hvor det passerte mange folk med behov for vann, så gleden var stor da brønnen var ferdig! En 10-liters dunk kunne fylles opp med vann, for bare 50 øre.
En ung dame kom flere ganger og bar mange tunge, men svært etterlengtede vanndunker. Innenfor et avgrenset området ble jeg vist hvordan de pumpet vann til området med cirka femti hus og forretninger. Alt ble gjort veldig ordentlig og inntekten fra dette gikk blant annet til å finansiere vedlikehold av borehullet. Slik var prosjektet bærekraftig.
Dette var en helt annerledes og veldig spennende opplevelse for meg som bare er vant til «tørre» regnskapstall. Nå fikk jeg se selv hvordan pengene blir brukt på en veldig god måte. Investeringen i boring etter vann skaper noe som kommer til å leve videre, også etter at støtten fra Norge er ferdig.
