Motstemmer en gave – eller?

Det er lett å verdsette medarbeidere som støtter oss, bekrefter retningen og sier ja. Men hva med dem som stiller spørsmål, ser noe annet eller våger å utfordre våre vurderinger? Kan motstemmen – når den bæres fram med respekt og et ønske om fellesskapets beste – faktisk være en gave? Kanskje sunn ledelse ikke først og fremst kjennetegnes av fravær av motstemmer, men av hvordan vi møter dem.

Når noen ser noe vi ikke ser

Ingen leder ser hele bildet. Vi har ulike erfaringer, perspektiver, styrker og blindsoner. Derfor kan mennesker rundt oss oppdage noe vi selv ikke har fått øye på. De kan stille spørsmål ved en beslutning, utfordre en vurdering eller peke på konsekvenser vi ikke har sett.

Det kan oppleves krevende, særlig dersom vi selv har investert mye i saken. Men spørsmålet er ikke bare om motstemmen har rett. Et minst like viktig spørsmål er: Hva gjør jeg når noen ser annerledes på saken enn meg? Lytter jeg for å forstå? Blir jeg nysgjerrig? Eller går jeg raskt i forsvar?

Lojalitet er ikke det samme som enighet

Noen ganger kan vi ubevisst koble lojalitet til enighet. Den lojale medarbeideren blir den som støtter forslaget, bekrefter retningen og stiller få kritiske spørsmål.

Men lojalitet kan også se annerledes ut. En medarbeider kan være dypt lojal mot lederen(e), teamet og oppdraget – og nettopp derfor våge å si: «Er vi sikre på at dette er det riktige alternativet?», «Har vi tenkt godt nok gjennom konsekvensene?» eller «Kan det være noe vi ikke ser eller vet?»

Det motsatte av lojalitet er ikke nødvendigvis uenighet. Noen ganger kan taushet være mindre lojalt enn en respektfull motstemme.

Men ikke alle motstemmer er en gave

Samtidig er ikke enhver motstemme nødvendigvis sunn eller konstruktiv. Den kan være preget av frustrasjon, fastlåste posisjoner, stolthet, eller et sterkt behov for å få gjennomslag. Derfor handler det ikke bare om at motstemmen finnes, men også om hvordan den bæres fram – og hva den ønsker å bidra til.

En motstemme kan for eksempel bli usunn når den stadig kritiserer uten å ville ta ansvar for løsninger, når den går på person framfor sak, eller når den skaper mistillit gjennom baktalelse i stedet for å ta samtalen der den hører hjemme. Noen motstemmer søker heller ikke egentlig dialog, men først og fremst gjennomslag.

Derfor er ikke spørsmålet bare om vi har motstemmer. Det handler også om hvordan motstemmen bæres fram. Er den respektfull og saklig? Er den villig til å lytte selv? Søker den fellesskapets beste? Er den villig til å stå sammen også dersom utfallet blir et annet enn det den selv ønsket? 

En sunn motstemme kan være klar og tydelig, men den blir usunn – og i verste fall direkte ødeleggende – dersom den må skape støy for å bli hørt.

Kulturen testes

Det er lett å si at vi ønsker en åpen kultur. Den virkelige testen kommer når noen faktisk bruker åpenheten.

Hva skjer rundt bordet når en medarbeider uttrykker tvil? Blir spørsmålet undersøkt – eller avvist? Blir personen møtt med respekt – eller begynner vi å tolke motivene? Endrer relasjonen seg etterpå? 

Vi lærer vanligvis raskt hva som er trygt å si. Hvis kritiske spørsmål møtes med irritasjon, avstand, stillhet eller redusert innflytelse, vil mange etter hvert slutte å stille dem. Da kan vi fortsatt ha møter preget av stor enighet. Men skinnenigheten blir som regel kostbar.

Enhet trenger ikke ensretting

Enhet betyr ikke at alle skal mene det samme om alt. I Apostlenes gjerninger møter vi et fellesskap som flere ganger må arbeide seg gjennom reelle forskjeller og spenninger. I Apostlenes gjerninger 6 oppstår misnøye rundt den daglige utdelingen til enkene. I kapittel 15 står menigheten midt i en krevende teologisk og praktisk uenighet.

Det bemerkelsesverdige er ikke at spenningene fantes, men hvordan de ble møtt og håndtert. De ble tatt på alvor. Samtalen ble ikke unngått, og uenighet ble ikke uten videre tolket som illojalitet. De lyttet, drøftet og fant en vei videre sammen. 

Enhet er derfor noe annet enn ensretting. Et modent fellesskap tåler ulike stemmer og reell uenighet – uten at fellesskapet svekkes eller i verste fall går i oppløsning.

Vi trenger alle å vokse i modenhet

Det er lett å gjøre dette til et spørsmål bare om lederen. Men ansvaret går begge veier.

Lederen må kunne spørre: «Avviser jeg dette fordi argumentet er svakt – eller fordi det er ubehagelig å bli utfordret?» Den som utfordrer, må kunne spørre: «Er dette noe jeg løfter fordi det tjener fellesskapet – eller fordi jeg ønsker å få min vilje?» 

Modenhet viser seg både i evnen til å ta imot motstand og i måten vi gir den på. Ordspråkene sier at «Jern kvesser jern, og det ene mennesket kvesser det andre» (Ordsp 27,17). Slik kan også sunn friksjon virke: Den trenger ikke å skade relasjonen, men kan skjerpe oss, korrigere oss og gjøre oss klokere. Det er her forskjellen mellom sunn og usunn friksjon blir tydelig.

Lederen setter likevel tonen

Selv om ansvaret går begge veier, har lederen(e) et særlig ansvar for kulturen. Vi kan oppfordre mennesker til å være åpne, men dersom kroppsspråket vårt, tonen vår eller responsen vår signaliserer at enkelte spørsmål egentlig ikke er ønsket, vil fellesskapet merke seg det.

Derfor trenger vi kanskje noen enkle setninger tilgjengelig: «Fortell meg mer.» «Hva er det du ser som jeg kanskje ikke ser?» «Hva er du mest bekymret for?» «Kan det være noe her vi bør undersøke før vi går videre?» 

Slike spørsmål betyr ikke at lederen må være enig. De betyr at den andre stemmen blir tatt på alvor – og at lederen er villig til å justere egen vurdering dersom det viser seg at motstemmen peker på noe viktig.

Hva kan vi miste?

Når mennesker ikke lenger våger å si det de ser, mister vi mer enn noen kritiske kommentarer. Vi kan miste viktig informasjon, perspektiver, muligheten til å oppdage blindsoner tidlig og korrigering før en dårlig beslutning får store konsekvenser.

Og kanskje kan vi også miste noe av tilliten. For mennesker som stadig velger stillhet, kan etter hvert begynne å trekke seg tilbake også på andre områder.

Det er derfor motstemmer kan være en gave. Ikke fordi de alltid har rett. Ikke fordi enhver kritisk stemme er sunn. Men fordi vi trenger mennesker rundt oss som bryr seg nok til å si det de faktisk ser – og som gjør det på en måte som ønsker fellesskapet vel.

Kanskje er derfor spørsmålet ikke først: Har vi motstemmer? Men: Har vi en kultur der sunne motstemmer fortsatt våger å komme fram?

For noen ganger kommer en gave til oss i en form vi ikke umiddelbart liker. Den kan komme som et spørsmål, en innvending og et annet perspektiv – en motstemme. Og modenhet kan være evnen til å skjelne mellom stemmen som lager støy – og stemmen vi faktisk trenger å høre.

Til ettertanke

Hva gjør jeg for at mennesker rundt meg fortsatt skal våge å si det de faktisk ser – også når det utfordrer meg?