På misjonsreise i Kongos hjerte

Kverneland 27. juli 2026.

Jeg er nettopp kommet hjem fra en utrolig begivenhetsrik reise til Kongo. Mange i Norge og Kongo har bedt til Gud, fulgt med og gitt støtte til denne reisen, og det er jeg veldig takknemlig for! Det var enormt mye glede og velsignelse, men også mye arbeid, intensivt program, lite søvn og fysisk krevende reiser til provinser og masse steder i Kongo som ingen andre norske misjonærer har besøkt tidligere og heller ikke nasjonale ledere i CELPA. Derfor var det spesielt, og enorme mottagelser fra de nye kristne på disse nybrottsfeltene i det indre av Kongo.

Jeg var mest i provinsene Mai-Ndombe, Kinshasa, Sankuru og Kasai Central på denne Kongo-turen.

Krig og epidemi

Det er krig i det østlige-Kongo og lommer med usikkerhet andre steder også. I tillegg er det mye fokus på Ebola-epidemien som mange i Norge var bekymret for. Jeg kjente ingen frykt for dette. Var mer bekymret for om jeg skulle klare alt programmet som var planlagt, om jeg fikk plass på fly innenlands, og at motorsykkelturer, buss- og lastebilreiser gikk raskt nok til at jeg rakk fram til Kinshasa i tide for returbilletten til Norge. Alt gikk godt, men med elendige veier gjennom hundrevis av kilometer gjennom tykt lag av sand, så var det litt av en kamp for å komme seg framover hver eneste kilometer. Lodja til Kananga, ca 500 km gikk på motorsykkel gjennom sand, og med masse barrierer og en del trusler og trakassering underveis. Ved de fleste barrierer er det soldater, politi, immigrasjon (midt i landet, også i landsbyer), hemmelig etterretningstjeneste osv. og det er penger de skal ha. Når en hvit europeer svarer dem på både lingala og swahili, så blir truende oppførsel fort til latter og vennskap, og man kommer seg videre. Mine to roligste flyturer noensinne med dette fine 37-seters flyet. Først fra Inongo til Kinshasa, og to dager senere fra Kinshasa til Lodja. Null turbulens.

En mottakelse jeg aldri hadde drømt om

Jeg hadde gledet meg til å komme til Inongo, provinshovedstaden i Mai-Ndombe. Og for en mottagelse allerede på flyplassen! Et hundretalls fra den nye menigheten stormet flyplassen og tok imot meg med sang og jubel! Gjennom byen kjørte vi så i kortesje med et trettitalls motorsykler, tuting og sang.

På flyplassene var det i tillegg til annen kontroll, også masse Ebola-plakater og en veldig papirmølle å fylle ut. Tidenes raskeste temperaturkontroller ble gjort på halvmeters avstand på hundrevis av passasjerer, og man fikk kunngjort 36,4-36,3-36,2 på løpende bånd. To sider med spørsmål om hvor man kom fra og hvor man skulle, og spørsmål om en haug med symptomer og sykdommer ble gjort raskt, før man fikk gå videre. 

Jeg fikk ha god tid på reiser sammen med regionleder Lushima for Congo Vest og regionleder Ndebunga for Congo Centre. De er veldig kjekke å være sammen med alltid. I Kinshasa var også regionleder fra Congo Nord, pastor Mbama fra Kisangani, så jeg fikk også god tid til samtale med ham. Disse tre regionlederne har ansvaret for CELPAs arbeid i 20 av Kongos 26 provinser. Vi hadde også kontakt med distriktsledere.

Samtaler med Kongos ledere

I Inongo, Mai-Ndombes provinshovedstad, var jeg på besøk hos guvernøren. I Kinshasa ble jeg invitert på en fantastisk middagsservering med et parlamentsmedlem og andre. Det ble god tid med ham til å samtale om utfordringene i parlamentet og i politikken. Jeg oppfordret ham til å kjempe for det som er viktig, for at landet skal få bedre økonomi og sosiale forhold for folk. Ikke minst få noen skikkelige asfaltveier gjennom landet fra øst til vest og nord til sør. Da vil den store jordbruksproduksjonen kunne eksporteres og varer utenfra kan komme inn til en brøkdel av dagens priser, spesielt i midten av landet. Folk vil raskt få det mye bedre. Gruverikdommer skal ikke bare gå i lommene på noen få kongolesere i tillegg til utenlandske selskap, men komme statskassen og hele befolkningen til gode. Jeg viste der til hvordan Norge har lykkes med forvaltningen av oljeressurser. Landet trenger også enhet mellom stammene og at de som fortjener det, får viktige posisjoner, ikke på grunn av vennskap og stammetilhørighet. Utenfor byene er det en haug med barrierer som bare er en unyttig pest og plage for folk, og de fleste av disse bør fjernes.

En hunger etter Guds ord

Det var ikke mye tid til å få forberedt talene på møtene som det var nesten daglig. Jeg hadde jo gode og dyktige pastorer med i reisefølget og de taler godt, men det var meg de ville høre alle steder. Aldri har jeg kjent det så lett og åpent å få dele Guds Ord. Det var en enorm begeistring og hunger både i Kinshasa, Inongo, Lodja, Bene Dibele, Kananga og i landsbyer utenfor disse byene. Det strømmet fram med frelsessøkende, og andre som ville bli bedt for til omvendelse fra synd og andre behov på sted etter sted.

Fra én kirke til ni – et arbeid som vokser

I Mai-Ndombe-provinsen var jeg første gang i 2023. Da hadde de en kirke og to utposter. Nå var det blitt 9 kirker og alle med godt tak på. I Inongo, provinshovedstaden, var vi 424 på møtet, i en helt nystartet menighet. Hver eneste kvinne med deres barn, ville at jeg skulle ta meg tid til å be for dem personlig etter møtet, og legge min hånd på hver enkelt sitt hode. Det ble langt på kveld før vi ble ferdige. Dagen etter var det besøk til pygmeer utenfor byen, og en nystartet utpost i landsby 14 km utenfor Inongo. 125 på møtet der under visne palmegrener til tak. Mange frelsesøkende der også.

Til Inongo reiste jeg sammen med tre ledere fra Kinshasa. Det er dyrt med flybilletter innenlands i Kongo, og mange passasjerer blir stående igjen. Vi var heldige som kom oss med på et eldgammelt 19-seters fly, antagelig russisk-ukrainsk Antonovfly. Det gikk godt i luften på flyturen til Inongo som tok 1time og 28 min. Tre dager etter ble vi hentet av et flott 37-seters fly som brukte kun 1 time og 8 min. Det samme flyet tok meg fra Kinshasa til Lodja midt i Kongo. Den flyturen tok 2 timer og 24 min, og da var jeg bare kommet midt i landet. Kongo er et enormt stort land. Det er 26 provinser og de fleste av dem er hver enkelt ca. en tredjedel av Norges størrelse. Noen litt større og noen litt mindre. Jeg har nå fått vært i 25 av Kongos 26 provinser, og er litt stolt over det. Ikke bare så vidt besøkt dem, men også reist med motorsykkel på kryss og tvers gjennom provinsen, mye på jungelstier, overnattet der, spist maten som er tradisjon for hver stamme, snakket med folket fra ledere til vanlige folk, og vært på evangeliske møter med dem.

Tilbake til hjertet av Kongo

Mitt første besøk til Sankuru-provinsen og tetela-folket midt i Kongo! LU/Kongo sendte hjelp til dem for noen år siden, for å få kjøpt tomt i denne byen. Det var en del av arven etter Else Marie Wiklund fra Gjøvik.

I Lodja ville den unge evangelisten ha meg med på en times løpetur gjennom byen fra 05.30-06.30 om morgenen. Tre unge jenter fra menigheten kom også etter. Allerede så tidlig om morgenen, må det ha vært rundt 30 grader og man ble fort fryktelig svett. Formen er god, men varmen og fuktigheten i disse sentrale provinsene i Kongo kjennes.

Da jeg og regionleder Ndebunga kom til Bene Dibele neste kveld, etter 150 kilometers kamp gjennom tykt lag med sand, var vi gjennomvåte av regn og stive i kroppen da vi kom fram på kvelden. Flere hundre kristne møtte oss utenfor byen. Også journalist og kameramann og tre politivakter med gevær som skulle være mine sikkerhetsvakter under hele oppholdet.

Det var en passende anledning til å få seg litt bevegelse igjen ved å ta folkemengden som fulgte med på en joggetur ca. 5 km helt til kirken midt i byen. Det var sang og vill jubel fra over tusen fremmøtte. Kvinnene som skulle laget kveldsmaten ble utslitte underveis, og ble kritisert av pastoren dagen etter, fordi de ikke hadde kokt ris til meg til kveldsmaten. Kun ugali og fisk. De sa at de hadde planlagt mye, men ble totalt utslitte av løpeturen, og derfor ikke orket å lage alt de skulle. Ugalien hadde ikke bare maniokmel, men også maismel i seg, så det gikk helt fint, beroliget jeg dem med.

Til de over tusen fremmøtte i og utenfor kirken på kvelden, sa pastoren at det blir møte neste morgen klokken 05. «Vær tidlig ute, hvis ikke får du ikke plass.» Jeg og regionleder Ndebunga kom til møtet klokka 05.50 og da var kirken allerede stappfull. Jeg talte i 50 minutter om Saulus som fikk møte Jesus på veien til Damaskus. Han hadde forfulgt Guds menighet, men livet hans ble totalt forandret. Slik vil også Gud forandre deg i dag. Det er tid for omvendelse. Ndebunga skulle ha et kort ettermøte og så be for folk, men var der for første gang han også, så han ble så inspirert at han holdt på i over en time før han ba for frelsessøkende. Jeg tenkte flere ganger at nå må jeg gå fram og pirke ham i ryggen og be ham bli ferdig, så vi kommer videre. Dagens etappe skulle være 81 km, også det på dårlige veier i mye sand, og med seks menigheter underveis som skal besøkes. Det blir mottagelse av de kristne ved inngangen til landsbyene, sang og jubel og marsj til kirken to-tre kilometer inn i landsbyen, og deretter en halvtimes møte hvert sted om man er effektiv.

Etter at jeg og Ndebunga hadde talt på morgenmøte i Bene Dibele, så var det ofringer. Pastoren ba om at fem personer kunne velsigne motorsykkelreisen videre for Jon Anders og Ndebunga, med ca.10 dollar hver. Med en gang strømmet det fram ti personer. Flere pastorer fikk leid motorsykler og fylt på bensin. Jeg og Ndebunga så ingenting til det som ble gitt for oss, og pastoren beklaget seg senere med at de tre bevæpna politifolkene og journalisten måtte betales, før vi fikk reist videre. Vi hadde ikke bedt om et overdrevent opplegg med sikkerhetsvakter og journalist for besøket, så jeg synes han kunne tatt den regningen selv. Også denne dagen kom vi fram sent på kveld, ca. kl. 21, sultne og trøtte.

CELPA hadde to kirker i denne landsbyen. Arbeidet var mye større enn noen kunne tenkt seg i dette området, totalt ukjent for CELPAs ledelse og norsk misjon. Vi kom sent fram til overnattingsstedet Bena Tshadi. 

Ingen forberedelser var gjort av stedets distriktsleder for å skaffe oss motorsykler til å frakte oss 220 km derifra til storbyen Kananga. Det var litt irriterende, og han fikk høre det. Dagen etter kom vi ikke av gårde før klokka 10 på formiddagen. På så dårlig vei og masse barrierer underveis, så var det derfor uvisst hvor langt fra Kananga vi måtte overnatte. Klokka 21 prøvde vi å få en plass å overnatte i en landsby. Ingen dør ble åpnet for oss, og jeg fryktet at vi bare måtte legge oss ned utendørs. Til slutt anbefalte en oss å prøve å få komme inn på stedets helsesenter. Ja, vel, syke var vi ikke, så det var ikke det mest passende stedet, men vi banket på. Det var mørkt der, men noen kvinner og barn hørtes innvendig. Etter en lang stund kom en vakt ut, og vi fikk satt motorsykler inn i gangen og fikk noen madrasser til å ligge på. Ingen myggnett, men ingen mygg kjentes. Malaria får jeg uansett etter å ha vært i Kongo, så det er ikke noe å bry seg med. Jeg går på jobb, selv om jeg går på malariakur. Ingen andre enn vakten fikk med seg at vi overnattet der, for lenge før andre hadde stått opp, begynte vi på reisen videre. Vakten ba ikke om noe, men jeg ga ham 5000 fc, ca. 23 kr, og han var godt fornøyd med det. Litt jobb ville han få med å sope ut skitten etter motorsyklene og skoene våre.

Til Kananga kom vi lørdag formiddag for en uke siden nå. Etter god mat og levering av klær til vask, fikk vi en rundtur i millionbyen og besøkte de fem kirkene der. Jeg er veldig glad og stolt over de to tomtene som ble kjøpt da jeg var der i 2018. Nå er verdien mangedoblet. Asfaltveien fra Kinshasa nærmer seg, og allerede kommer det lastebiler til Kananga. Man er også i begynnelsen av å skulle legge asfalt fra Kananga til millionbyen Mbuji-Mayi. Kananga er totalt forandret fra sist jeg var der. Det var nå masse folk og mye aktivitet i hele byen.

22 timer på buss

Søndag kveld kom jeg og Ndebunga av gårde som passasjerer på en lastebil fra Kananga til storbyen Tshikapa, ikke så langt fra Angola. Ingen søvn hele den natten. Vi kom fram 04.20 om morgenen, og det var tidsnok til å kunne komme seg med en buss på neste etappe,1000 km mot Kinshasa, men nå på god asfaltvei. Dessverre var det ikke plass på noen av de gode bussene. Samtlige billetter utsolgt flere dager fram i tid. Vi kom oss på en eldgammel buss som hadde 47 seter. Det var fullt fra Tshikapa av, og de fylte på mer og mer underveis. Vi ble ca.100 pluss masse bagasje. Helt uutholdelig, ingen plass til beina, ingen søvn igjen… Jeg satt på første rad, men foran meg var det 11 personer pluss bagasje! Litt bevegelse ble det på noen av de mange barrierene underveis, da alle ble beordret ut. Men når vi gikk inn igjen i bussen, var det som regel enda dårligere plass å sitte på. Bussjåføren kjørte i 22 timer i strekk uten hvile, men var opplagt og dyktig. Jeg kom fram til Kinshasa i tide, og rakk å komme meg på flyet hjem til Norge! Takk til Gud!