Rom for mirakler?
Mirakler var en viktig del av Jesu tjeneste. Også kirkehistorien er krydret med mirakler. Det rådende verdensbilde i vår del av verden, har fram til ganske nylig gjort rom for dette. Man har sett tilværelsen som fulladet med åndelig nærvær og verden som en slagmark mellom gode og onde krefter. En virkelighet større enn det som kan sees, tas på og føles. Et liv under en åpen himmel hvor påvirkning fra en usynlig åndelig verden var mulig og mirakler innenfor horisonten av det man kunne forvente. Fordelen med å se verden slik var en naturlig åpenhet for Gud. Bakdelen at også naturlige fenomener fikk overnaturlig forklaring. Ettersom vitenskapen har utviklet seg, har undringen blitt mindre, Gud havnet i skyggen og den åndelige verden gjemt bort. Det rådende verdensbilde har blitt mekanisk, universet lukket og tilværelsen sentrert rundt naturlover. Å forklare alt med vitenskap har blitt så innprentet i oss at vi er programmert til å tro at mirakler ikke skjer. Den eneste virkeligheten å regne med, er den som måles og testes. Men mennesket er ikke mekanisk, vi er skapt i Guds bilde. Livets ånd som Gud har blåst inn i mennesket gjør oss til åndelige vesener som lengter etter de åndelige erfaringer og mirakler som vår tids fornuft har sagt ikke eksisterer.
Hvert mirakel peker fram mot det fullkomne som skal komme.
En trygg tro
Jeg har falt til ro med at Gud er virkelig og kristen tro sann, uavhengig av hvor mange mirakler som måtte skje eller ikke skje. Denne tryggheten vil jeg etter beste evne gi videre. Troen på Gud og etterfølgelsen av Jesus gir mening, henger sammen og er inngangen til et godt og fruktbart liv. Min begrensede erfaring sier dessuten at verken enkeltpersoner eller miljøer får leve i en konstant strøm av mirakler uansett hvor opptatt man er av dem. Faren med denne trygge troen er at den gjerne adopterer det mekaniske verdensbildet som dominerer samtiden og glemmer å ta høyde for den åndelige virkelighet som er innen rekkevidde. Jesus sa: «De som tror på meg skal gjøre de samme gjerninger som meg» og gav staffetpinnen over til oss. Vi kan be frimodige bønner til Gud og forvente at han griper inn.
Guds rike er nær
Selv med et verdensbilde som gir rom for mirakler og erfaringer av at miraklene fortsatt skjer, så må vi forholde oss til at det ikke er hverdagskost. Hvorfor er det sånn? Deler av svaret må vi godta at ligger innhyllet i en tåke av mystikk. Men der inne i tåkedisen kan vi se konturene av en forklaring som gir mening. Jesus forkynte: Guds rike er kommet nær. Så demonstrerte han Guds rike ved å helbrede de syke. Helbredelsen ble et frampek på hva som venter der Guds fullkomne vilje skjer. Hvert mirakel peker fram mot det fullkomne som skal komme. Dette forklarer også hvorfor miraklene uteblir, for vi lever ikke i Guds fullkomne rike. Tilværelsen er en hage med blomster, men også ugress. Vår verden er god, men også fallen, med lidelse, sykdom og død. Vi lever i overlappen mellom Guds fullkomne rike og en fallen ufullkommen verden. Guds rike er nær, og Guds rike kommer. Allerede nå, men ikke ennå. Mirakler skjer, vi sier Guds rike er kommet nær. Mirakelet uteblir, vi venter på Guds rike som en gang skal komme i kraft. Å leve innenfor dette rammeverket gir oss frimodighet til å be om helbredelse og forklaring som gir mening når helbredelsen uteblir.
