Tilbake til Egypt       

Et velsignet sted

Klokken er blitt fire på natten idet jeg legger hodet på puten på gjestehuset et kvarter fra flyplassen i Kairo vi nettopp landet på. Jeg er førstereisgutt til Egypt og overraskes over den freden jeg fylles med. Kanskje fordi det står så i kontrast til bekymringene jeg fikk i forkant: Er det trygt å reise til Egypt nå?

Det slår meg at landet som huset Jesus da han som baby måtte flykte fra de som sto han etter livet, er et velsignet sted. Et sted Herrens nærvær hviler over. De påfølgende dagene bekrefter opplevelsen: Trass århundrer med forfølgelse av den kristne minoriteten og at Egypt på mange måter er Islams intellektuelle og dogmatiske senter, er dette et sted hvor kristne fra ulike land i MENA-området (Middle East and North Africa) kommer og finner tilflukt. Herrens øye våker over Egypt. Gjennom profeten Jesaja sier Gud: «Velsignet være Egypt, mitt folk» (Jes 19,25).

Min motivasjon for å dra nå, var en oppfordring fra Dick Brogden presentert på Led 26: «Hva om den globale pinsevekkelsen går sammen om å gjøre evangeliet tilgjengelig for de som enda ikke har hørt?» Pioneering partnerships var stikkordet for satsningen med navnet DOXA: Mennesker fra ulike kontinenter som i team planter menigheter blant unådde folkegrupper. Internasjonale team med plass for nordmenn.

M-ordet

Vi lærte det allerede første dag. Ordene vi ikke bruker i Egypt. M-ordet ble til worker, majoritetsbefolkningen til friends eller cousins. CBB betydde Christian background believer og MBB troende fra majoritetsbefolkningen. Og med det ble vi tatt rett inn i de fascinerende kontraster og spennvidden som kjennetegner Egypt og virksomheten til Herrens menighet: Om en har et myndighetsgodkjent kirkebygg å arbeide ut fra, kan en være en «byen på fjellet»-menighet med offentlig virksomhet og tydelig evangelieforkynnelse – så lenge en arbeider blant den den kristne minoritetsbefolkningen og aldri forsøker å konvertere vennene. Med en samlet befolkning på mer enn 110 millioner, utgjør den «kristne» minoritetsbefolkningen to ganger Norges samlede befolkning. Mens det finnes mange «levende» koptiske kristne, er bildet kanskje ikke så annerledes enn hos oss, om vi tenker at andelen kristne i Norge i form av kirkemedlemskap ikke er representativt for hvor mange som følger Jesus. Assemblies of God Egypt har nær 200 kirker og dobbelt så mange medlemmer som Pinsebevegelsen i Norge, og de fleste har hendene fulle med CBB-arbeid og en god porsjon tilbakeholdenhet mot MBB-arbeid.

IBRA er oss

Mandagen tok David Bye, nyvalgt leder for IBRA Norge, Lene Rødven og meg med til to av arbeidene IBRA støtter. Mens IBRA i min oppvekst ble kjent for hvor mange de «nådde», er fokuset de senere årene blitt dreiet mot hvor mange de kan få inn i en disippelreise. Igjen og igjen møtte vi forkortelsene DMM (Disciple Making Movements) og DBS (Discovery Bible Groups) som om det var dagligtale. Gjennom å lede mennesker inn i bibelstudier, digitalt eller i fysiske grupper, gis mennesker muligheten til å oppdage sannheten om Gud og seg selv og hva det vil si å følge Jesus.

De vi møtte arbeider med å nå majoritetsbefolkningen, ikke uten risiko, møysommelig, og ofte med relativt små resultater. Men med brennende hjerter og stor utholdenhet. Egyptere som vil nå egyptere og de unådde folkegruppene i landene rundt. Fortellingene vi hører er om venner som har gått fra å være MB til å bli MBB. Vi hører om hele folkegrupper som i landene rundt har gått fra å være helt fremmede for evangeliet, til nå å ha livskraftige menighetsplantingsbevegelser. IBRAs støtte gjennom tiår har vært helt avgjørende.

Egypt stedet å starte

Et mindretall av de tverrkulturelle arbeiderne (M-ordet) vi møtte de neste dagene jobbet innenfor etablerte kirkestrukturer, eller med å plante offentlige engelskspråklige menigheter. Flertallet hadde kommet til Kairo fra USA, Tyskland, Sveits, Honduras, Argentina for å arbeide blant vennene, i Egypt og mange andre steder. Gjennom å bli en del av LIVE DEADs toårige Launch Team (LIVE DEAD er navnet på M-satsningen Dick Brogden etablerte i Egypt i 2014, og som siden har spredd seg til ulike land), lærte en arabisk, kultur og hvordan å dele evangeliet i en slik kontekst, før en gikk videre med et kirkeplantingsteam der en opplevde at Gud kalte en. Hundrevis av unge mennesker hadde på denne måten funnet veien inn i pionerarbeid i rammen av ikke å måtte gå alene. Skulle ikke norske unge mennesker kunne slå følge med dem?