Sjokkerende!

Føler du noen ganger at verdens tilstand sjokkerer deg? Det holder å åpne VG eller høre praten i pauserommet på jobb: «Hva blir det neste?»

Politikere som støtter abort helt frem til termin. Kriger med tusenvis av tapte liv. Maktsyke ledere som tar ekstreme valg. Folkemord, drap og terror. Vold i nære relasjoner, utroskap og svindel. Listen er lang. Handlinger som bryter oss ned, bit for bit.

En strøm av ondskap og uro
Det kan bli overveldende å forholde seg til alt som skjer – både i verden og i eget liv. Frykt, håpløshet, hjelpesløshet og apati sniker seg inn. Den ene nyheten etter den andre treffer oss. «Jeg kan ikke tro at dette skjedde», tar jeg meg selv i å si når noe ekstra ille skjer.

Når livet og verden treffer litt for nært, dukker også spørsmål om tro og tvil opp. I hvert fall hos meg. Jeg merker at jeg ofte trekker meg litt unna når ting blir vanskelig og uoversiktlig. Hva med deg? Blir du sint? Lei deg? Likegyldig? Uansett hvordan du reagerer, er det egentlig ganske naturlig. Hvorfor reagerer vi på ondskap? Vi ble ikke skapt for å bære tyngden av kunnskapen mellom godt og ondt. Det å stå i den balansen, og det å skulle navigere denne kunnskapen, er en oppgave som er for stor for oss, i vår menneskelighet.

Kunnskapen om godt og ondt
I fortellingen om Edens hage frister slangen Eva med disse ordene: «Dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt» (1. Mos 3,5). Der ligger noe av nøkkelen til hvorfor tilværelsen vår kan oppleves så.… feil? Det er jo feil med alt dette som er vondt. Ondskapen ødelegger, skaper smerte og stritter mot slik vi ønsker å ha det.

Vi ble ikke skapt for å bære den kunnskapen fullt ut. Likevel er det akkurat det som skjedde da Eva valgte å være ulydig mot Gud og synden kom inn i vår tilværelse. Gud satte mennesket i en hage der livet var godt, enkelt og harmonisk. Ondskapen var ikke en del av virkeligheten deres – før de selv åpnet døren for den. «Øye for øye, tann for tann» står det i Mosebøkene. Det treffer noe dypt i oss. Vi vil gjengjelde. Vi vil ha rettferdighet. Vi vil at det onde skal få sin straff. Det ligger ganske naturlig i oss.

Ett nytt perspektiv
Så kommer Jesus – og snur alt på hodet. Guds rike er nært.

Han sjokkerer ikke med makt eller hevn, men med nåde, tilgivelse og kjærlighet. I Bergprekenen kommer det ene radikale utsagnet etter det andre: Vend det andre kinnet til. Elsk fiendene dine. Det strider mot alt vi kjenner som «rettferdig». Lignelsen om arbeiderne i vingården (Matteus 20) er et godt eksempel. En jordeier gir samme lønn til alle - både de som har jobbet hele dagen og de som bare har vært der en time. De som hadde stått på lengst, reagerer. Det føles urettferdig.

Ufortjent
Men poenget til Jesus er tydelig: Frelsen er ikke noe vi gjør oss fortjent til. Den er en gave. Nåden gjør det mulig. Det utfordrer oss. For vår rettferdighetssans er ofte både snever og ganske selvopptatt. Spørsmålet melder seg fort: Kan virkelig en drapsmann bli frelst?

Her ligger også noe av oppdraget vårt, tror jeg. Hvis vi kaller oss etterfølgere av Jesus – hvem er det da som skal bære videre den nåden, godheten og kjærligheten han viste? Kanskje vi også må tørre å sjokkere litt. Ikke med harde ord eller sterke meninger, men med godhet. Meninger (og tro!) er egentlig tomme uten handling. Vi kan inkludere de upopulære. Være gavmilde. Åpne hjemmet. Legge hendene på de syke. Se mennesker. Stille de spørsmålene ingen andre stiller. Tilgi det som virker utilgivelig. Invitere inn dem som har havnet skjevt ut. Tale sannhet inn i menneskers liv. Og så mye mer. Er det ikke egentlig det Jesus ber oss om?