av Marie Angelsen, Kjetil Holen, Magnus G Nebdal (Teologisk refleksjonsgruppe i Pinsebevegelsen)

Kallet til tjeneste har vært en bærebjelke gjennom pinsebevegelsens mer enn hundre år lange historie. Opplevelsen av å være kalt av Gud har forløst mye initiativ og offervilje hos menn og kvinner, og har vært til rik velsignelse for menigheter og misjon. Samtidig har kallsforståelse i enkelte tilfeller trumfet andre viktige hensyn, medført unødvendige konflikter og ført til både utbrenthet og desillusjon. I denne teksten ønsker vi å reflektere teologisk og historisk over kall og belyse kallets natur og betydning, slik at vi kan forstå og forvalte kall på en vital, sunn og bibelsk måte. 

1. Hva er kall? En bibelsk og teologisk refleksjon

Verbet «å kalle» har omtrent samme betydning i GT og NT (hebr. qāraʾ; gr. kaléō), og er ikke så forskjellig fra den norske.^[1] Det kan betegne «å invitere, rope på, sende bud til, gi navn og påkalle».^[2] Dette nokså dagligdagse ordet får først en rikere teologisk betydning når Gud er inne i bildet. Her skal vi kun se på det som er relevant for vår problemstilling: Hva innebærer det i Bibelen at Gud kaller mennesker?^[3]

En av de sentrale fortellingene om kall i Skriften er Guds kall til Abraham. Han får beskjed om å forlate sitt hjemland og reise til det landet Gud vil gi ham. Der skal han bli en stor ætt som i sin tur skal velsigne hele verden (1 Mos 12,1ff). Ordet «å kalle», eller andre avledninger av roten, blir imidlertid ikke brukt her.^[4] I stedet taler Gud til Abraham (hebr. amar), og gir ham oppdraget og løftet om velsignelse. Senere bibelske tilbakeblikk på denne hendelsen, bekrefter allikevel at det dreide seg om et kall (Jes 51,2; Hebr 11,8).

Dette og andre bibelske eksempler viser oss at kall først og fremst er at Gud tar kontakt med mennesker, for deretter å gi dem et oppdrag som han lover å velsigne. Kall og oppdrag er altså ikke synonymer. I boken Veivisere fanger Magnus Malm dette når han skriver: 

«Kallet er et kall til Jesus. Sendelsen er at denne Jesus sender meg ut i et oppdrag. [...] I kallet formes jeg i et møte med Guds Du, i sendelsen testes bærekraften i denne relasjonen. Jeg gir meg ikke til oppgaven. Jeg gir meg til Gud slik at han kan gi meg til oppgaven.^[5]»

Derfor skriver også Paulus at «Gud har kalt oss til fellesskap med sin Sønn, Jesus Kristus» (1 Kor 1,9). Det er viktig å understreke at dette kallet til fellesskap ikke er instrumentelt. Gud kaller ikke til fellesskap for å kunne bruke oss. Han kan nemlig bruke hvem han vil, selv ikke-troende (eks. Kong Kyros - Esra 1,1ff; Jes 44,28). Kallets mål og hensikt er først og fremst en relasjon til vår Skaper og Frelser. Hvis vi opplever oss kalt av Gud til en bestemt tjeneste, er det derfor viktig å skille mellom kallet, som handler om en relasjon til ham, og oppdraget som flyter ut fra det. Vi kan ofte bruke uttrykket at vi «er kalt til» en viss nasjon eller en bestemt oppgave, og det er et gyldig uttrykk (Apg 13,2) så lenge vi ikke i våre hjerter glemmer Ham som kalte oss.

Allmenne og individuelle kall

Vi ser i Bibelen at kall både kan være allmenne og individuelle. Allmenne kall knyttes til Bibelens generelle ord og kan gjelde alle mennesker, for eksempel kallet til å være fruktbare og fylle jorden (1 Mos 1,28) eller kallet til frelse (eks. 2 Tess 2,14).^[6] Andre allmenne kall kan gjelde alle kristne, for eksempel kallet til å følge Jesus (Matt 28,18-19), til helliggjørelse (1 Tess 4,7) eller til lidelse (1 Pet 2,21). Det er viktig å understreke at allmenne kall er minst like viktige og gyldige som individuelle kall, som kan knyttes til personlige erfaringer av Den Hellige Ånd. Det allmenne skal derfor ikke kunne settes ut av kraft eller komme i konflikt med det individuelle. En slik konflikt kan være en indikasjon på at den individuelle kallsopplevelsen ikke er genuin eller forstått rett. Det er viktig å poengtere at et allment kall også er et personlig kall til individer Gud kjenner og elsker. Hovedvekten i Bibelen er på de allmenne kall, mens de individuelle kallene fremstår som mer sjeldne.^[7] Dette kan tyde på at individuelle kall, særlig med tanke på tjeneste, kun er for noen^[8] og innebærer et mer spesifikt og begrenset oppdrag.

Den britiske teologen John Goldingay påpeker at Paulus sine lister over nåde- og tjenestegaver ikke kobles til kall. Hans påstand er at vår kobling mellom utrustning og kall har mer å gjøre med vår kulturelle oppfatning av selvrealisering og meningen med livet enn Bibelen selv. Et kall fra Gud kan innebære det motsatte av mestring, nemlig lidelse og frustrasjon.^[9]

Goldingay har et viktig poeng. Gud kaller de svake og små og lover i all hovedsak sitt eget nærvær som kompensasjon for våre mangler (f.eks. 2 Mos 3,12). Her er det relasjonelle aspektet mellom den sendte og Senderen, slik vi allerede har nevnt, essensielt. I et pentekostalt perspektiv vil imidlertid Guds nærvær også innebære nettopp Åndens kraft og utrustning for å lyde kallet (f.eks. 1 Kor 2,3-4).

Hva så med naturlig utrustning? Mange av menneskene Gud bruker i Bibelen hadde naturlige gaver eller opplæring (f.eks. Moses, Daniel, Paulus og Apollos), men det gis ingen indikasjon på at de blir kalt på grunn av dette.^[10] Samtidig kan man med rette hevde at naturlige gaver også er fra Gud, og det ville dermed være underlig om de ikke hadde noen relevans for kallet. Utfordringen er at slike gaver ofte er nært knyttet til ens egen person og identitet, noe som kan gjøre det lettere å ta æren selv eller å stole på egne evner. Kanskje er det nettopp derfor at kvalifikasjonene for eldste i NT stort sett legger vekt på åndelig modenhet og karakter (1 Tim 3,1ff; Tit 1,5ff). At Gud kan bruke gaver og talenter hos sine tjenere er utvilsomt bibelsk, men når disse får en for sentral plass, oppstår en reell fare for stolthet og egenrådighet. Følelsen av å være spesiell fordi man har opplevd et individuelt kall, kan i tillegg føre til at man «finne[r] begrunnelser for å ikke følge reglene som gjelder for andre mennesker».^[11] Bare et ydmykt og disiplinert hjerte som elsker Gud for hans egen skyld, kan stå imot.^[12] Denne faren bør ikke hindre oss i å se på naturlig begavelse når kall anerkjennes og mennesker sendes ut til tjeneste, men det bør ikke stå øverst på lista.

Kall og fellesskapet

Et individuelt kall er ikke en sak bare mellom den kalte og Gud. I den klassiske kallsfortellingen i Apg 13,1ff ser vi at Paulus og Barnabas sine kall er noe både fellesskapet og Guds Ånd anerkjenner. Samtidig kommer det ikke bare utenfra. De to kommende misjonærene hadde allerede et kall (Apg 26,18), mens Åndens tilskyndelse hovedsakelig hadde med tidspunktet å gjøre.^[13] En indre erfaring av et kall ser ut til å være sentralt, men som med alle erfaringer av budskap fra Gud, må disse prøves av modne ledere ved Åndens hjelp (1 Kor 14,29). John Stott, en sentral evangelikal teolog og medforfatter av Lausanne-pakten, fremstiller det slik:

«Denne balansen vil være en sunn korreksjon til motsatte ytterligheter. Den første er tendensen til individualisme, der en kristen hevder å få direkte personlig veiledning av Ånden uten noen henvisning til menigheten. Den andre er tendensen til institusjonalisme, der all beslutningstaking gjøres av menigheten uten noen henvisning til Ånden. Selv om vi ikke har frihet til å fornekte gyldigheten av personlige valg, er de trygge og sunne bare i relasjon til Ånden og menigheten.»^[14]

Kallets kostnad

Et kall, når det er stadfestet, krever lydighet (Apg 26,19; 1 Kor 9,16) og innebærer offer. I vår tid som er preget av selvrealisering og personlig frihet, er dette en nødvendig påminnelse. Flere tekster påpeker at offeret ikke bare gjelder personlig komfort eller eiendeler, men også de nærmeste relasjonene, inkludert barn (Matt 10,37;19,29; Mark 10,29; Luk 14,27;18,29). I lys av misjonærbarnsaken som nevnes lenger nede, er vers som dette noe urovekkende. Det er allikevel viktig å understreke at de greske ordene som brukes her, har betydningen etterkommer og sier ingenting om alder.^[15] Å reise ut som misjonær vil medføre savn og offer når deler av familien nå er langt borte. Det betyr derimot ikke at Guds intensjon er at barn i en sårbar alder, i kallets navn, skal fratas grunnleggende rettigheter og ikke få fylt behovet for å være med sine foreldre.

Gud er altså en Gud som kaller. Kallet er alltid personlig, begynner i en relasjon til ham og munner ut i et oppdrag. Om det er et allment eller individuelt kall, er det aldri valgfritt, og som vi har sett er det ment å lede til velsignelse for andre og for oss selv.

2. Refleksjoner rundt tidligere forståelse og praksis

Vi har nå sett på kallet bibelsk og teologisk. I det følgende skal vi se nærmere på hvordan kall historisk er blitt forstått og praktisert i Pinsebevegelsen. 

I Pinsebevegelsens begynnelse

Forkynnelsen og praktiseringen av Åndens nærvær, gaver og utrustning førte til sterk kallsbevissthet helt fra pinsebevegelsens begynnelse tidlig på 1900-tallet. Mange mennesker kom i bevegelse! Dette skjedde også i Norge. For T.B. Barratt var det viktig å kanalisere den kraft folk mottok gjennom åndsdåp og gudsmøter til engasjement for å nå videre ut med evangeliet. «Kraften som de første kristne fikk, skulle være til evangelisering og misjon», skriver Oddvar Nilsen.^[16] Dette oppdraget ble formidlet med tyngde og alvor, men krevde også et individuelt kall: «At man da har et kall fra Gud til oppgaven vil være både en åndelig og moralsk styrke. Ingen misjonær kan være dette foruten».^[17] De første misjonærene reiste til India, Kina, Argentina og Sør-Afrika allerede i 1910, og med seg bar de et sterkt subjektivt og konkret kall til bestemte steder. Også på hjemmebane var individuelle kall til tjenester som forstandere og evangelister, en sterk drivkraft til å reise rundt i Norge for å evangelisere og danne menigheter.

På tross av sterkt engasjement og framgang, var utfordringene mange. Lønnen var liten, å reise var krevende og kommunikasjonen med utsendermenighet var vanskelig for mange misjonærer. Forstandere flyttet ofte. Dermed opplevde mange at på tross av kallet til tjeneste, strakk ikke egne krefter og muligheter til. Mange kjente også på at tjenesten gikk på bekostning av familien, men dette var nok for de fleste vanskelig å snakke om. Med forståelse av å være drevet av Høstens Herre og utsendt fra menigheten, ble de menneskelige faktorene i noen tilfeller underordnet. Lojalitet og lydighet mot autoriteter kunne også skyve egne følelser og selvstendig dømmekraft til side. Begrensninger og svakheter opplevdes ofte skamfullt å dele og kunne bli undertrykket eller bli et “ikke-tema”.^[18]

Pinsebevegelsens struktur

Pinsebevegelsens struktur med selvstendige lokale menigheter hadde sin styrke, men også sine svakheter. Ved utsendelse av misjonærer og evangelister ble personlig kjennskap og nærhet til utsendingene en styrke: Engasjement og støtte både åndelig, økonomisk og moralsk. Men lokalmenighetene hadde ikke alltid nødvendig kompetanse og mulighet til å følge opp på alle områder. Skepsisen til sentralt styre gjorde det imidlertid vanskelig for Pinsevennenes Ytre Misjon (PYM) å få mandat og midler til å fylle behovene misjonærene opplevde før utreise, samt oppfølging på feltet og ved hjemkomst. Noen hadde veiledere å gå sammen med både i Norge og i misjonslandet, mens andre opplevde å stå alene uten å få hjelp og mulighet til å bearbeide krevende opplevelser.

Noen av disse svakhetene er blitt synliggjort i den såkalte misjonærbarnsaken, hvor mange barn av utsendte misjonærer satt igjen med dårlige erfaringer, spesielt fordi de i ung alder ble atskilt fra foreldrene og sendt på internat. I 2008 sendte generalsekretær i PYM brev til over 400 misjonærbarn med en beklagelse,^[19] men i stor grad uteble oppfølgingen. Misjonærbarnutvalget som ble opprettet i 2024 skriver i sin rapport at ansvaret ble pulverisert og at det manglet et tilstrekkelig system for å følge opp barnas samlede omsorgssituasjon. Oppfølgingen og ivaretakelsen fra Pinsebevegelsens side var i mange tilfeller mangelfull, noe som førte til store belastninger for både barn og foreldre. Tilliten til at Pinsebevegelsen klarer å bistå, er svak, viser en spørreundersøkelse fra 2024. Støtteforeningen for misjonærbarna, Sendt bort, har arbeidet siden opprettelsen i 2023 for å få sakene opp igjen. Misjonærbarnas blandede opplevelser av det å bli en del av foreldrenes kall og misjonsorganisasjonenes varierende oppfølging har nå kommet tydeligere frem. Flere kan fortelle om flotte år på misjonsfeltet, mens andre har hatt det svært vanskelig, både i utlandet og ved hjemkomst til Norge. Pinsebevegelsen har derfor, i samarbeid med de andre misjonsorganisasjonene, underskrevet en samarbeidsavtale med Sendt bort og sluttet seg til en handlingsplan for verdighet, tilgivelse og forsoning. Her er ønsket å ta ansvar for urett som er gjort, gi oppreisning og støtte, og ta lærdom av feil som er begått. ^[20]

Endring i forståelsen av kall

Tidligere misjonær og lærer ved Ansgar Høyskole, Ingrid Eskilt, påpeker at forståelsen og opplevelsen av kall har endret seg gradvis de siste tiårene. De som ble født i begynnelsen av forrige århundre, og reiste ut på 1950-tallet, opplevde «en vektlegging i teologi og forkynnelse av betydningen av subjektive/eksistensielle kall til frelse og til tjeneste».^[21] Vitnesbyrdet om det personlig opplevde kallet til misjonærtjeneste ble grunnlaget for utsendelse, skriver hun. De fleste informantene hennes fra 68-generasjonen som reiste ut på 1970-tallet, opplevde «kallet som en forutsetning for å gå inn i misjonærrollen»,^[22] men de kunne være mer selvreflekterende rundt det. Generasjon X som reiste ut på 1990-tallet, tenkte mer på å prøve ut det de subjektivt tolket som sine kallsopplevelser. Talenter og nådegaver var en mer selvsagt forutsetning for dem, og de reflekterte i større gradover kall og tjeneste. I Missiologi i dag skriver Eskilt: «Yngre generasjoner snakker mer om at de reiser ut i et bestemt oppdrag fordi de har åndelige gaver og menneskelig kompetanse til å utføre oppdraget».^[23]

Vi ser at å reflektere og stille spørsmål til teologi og strukturer, som ikke var naturlig tidligere, nå har blitt mer vanlig. Spesielt har viktigheten av å ta hensyn til menneskelige behov, kommet mer frem. Det finnes også en større forståelse for at kall kan virkeliggjøres på ulike måter, ikke bare i menighet og på misjonsmarken. Vi kan også legge til at moderne missiologi ofte vektlegger det allmenne bibelske kallet til misjon, hvor alt Guds folk er sendt til verden (Missio Dei).^[24]

Mye av denne utviklingen kan anses som positiv, men et viktig spørsmål er om noe har gått tapt langs veien? Kan dette være en medvirkende årsak til at det er færre misjonærer, evangelister og pastorer i norsk pinsebevegelse? Kan det hende at noens vanskelige opplevelser og tidligere tiders uviselighet har lagt en for stor demper på forkynnelsen om både allmenne og individuelle kall til misjon? Er vi blitt for redde for å utfordre? Kan vårt fokus på personlige egenskaper og menneskelige hensyn stå i veien for vår avhengighet av Gud, og hans mulighet til å gjøre under i våre liv og tjenester? En må spørre seg om korrigeringen av tidligere tiders kallsforståelse gått for langt eller om den ikke har gått langt nok? Bildet er sammensatt og utfordringen til dagens pinsebevegelse er å reflektere over det som har vært, lære av det som har blitt vanskelig og feil, fornye det som har blitt svekket, og finne en god vei framover.   

3. Veien videre 

På tross av viktigheten av de allmenne kallene vi har vært inne på, er det vanskelig å komme utenom at Bibelen beskriver at noen får spesifikke, individuelle kall til tjeneste. Det var også dette de første pinsevennene trodde på. Disse kallene er ikke mer verdt enn andre kall, men det faktum at Gud kaller noen så spesifikt, antyder at dette er av stor viktighet. Pinsebevegelsens egen fortid vitner i så måte om hvilken kraft og velsignelse som ligger i å framelske og anerkjenne slike kall. Vi har sett slagsider ved dette, men mener at problemet ligger mer på det strukturelle plan enn i selve idéen om individuelle kall. Kanskje det nettopp nå er tid for å våge å utfordre på dette området, slik at villige hjerter kan åpne seg for tanken og troen på at Gud kaller nettopp dem. Dette trenger ikke gå på bekostning av en mer allmenn kallsforkynnelse, men akkurat nå er det kanskje ikke der skoen trykker. Bibelen inneholder en stor rikdom av eksempler på individer som ble kalt av Gud. Disse kan pastorer og forkynnere benytte seg av for å løfte fram dette viktige perspektivet. World Assemblies of God Fellowship (WAGF) anbefaler å arrangere konferanser og andre møteplasser hvor man «skap[er] rom for å høre Guds kall til misjon, med unike muligheter for barn, unge og voksne til å svare».^[25] Vil vi styrke denne arven, må det følges opp med et felles ansvar for å identifisere, prøve, utvikle og støtte kallet.

Identifisere kallet 

Ikke alle kallsopplevelser begynner i ensomhet med Gud, selv om noen opplever dette. Mange kallsopplevelser vokser fram over tid i samspillet mellom erfaringer av å bli brukt av Gud, tilbakemeldinger fra andre og en indre fornemmelse. Dette innebærer at man må skape arenaer hvor spesielt unge mennesker kan få prøve seg i tjeneste på forskjellige måter. Korttidsmisjon og tilpassede utfordringer i lokale menigheter er gode eksempler for hvordan det kan se ut i praksis. Oppfølging gjennom gode, oppmuntrende og ærlige tilbakemeldinger er også nødvendig. Både ledere og menighetsmedlemmer må derfor være oppmerksomme og åndelig våkne: Hvem er det Gud kaller i vår menighet? Samuel hørte Herrens stemme som ung, men trengte Elis hjelp for å forstå (1 Sam 3,4–10). Forkynnelse, åndelige veiledning og samtale er viktige nøkler for å hjelpe mennesker å se hvordan Gud er virksom i deres liv, og hvordan han leder dem inn i tjeneste. Målet må være å fremelske ekte kallsopplevelser, og en viktig del av det er å prøve kallet.

Prøve kallet

WAGF, i et ressursdokument om misjonsarbeid, skriver følgende om å prøve aktuelle kandidater for misjonærtjeneste:

«Det at noen sier at de har et kall over livet sitt, betyr ikke nødvendigvis at de er klare til å reise. En god vurderingsprosess kan luke ut personer med urene motiver, noen som kanskje ennå ikke er modne til tross for et sterkt kall, og noen som går gjennom utfordringer som kan gjøre misjonstjeneste uegnet på tidspunktet for kallet. Vurderingsprosessen bør ta hensyn til følgende: […] referanser, intervjuer, tjenesteerfaring, fysisk helse, utdanning, evne til å lære språk, læremessige standpunkter, mental helse, økonomisk historikk, og annen informasjon som kan hjelpe et utsendende organ å avgjøre når og om en kandidat er klar for tjeneste på feltet».^[26]

Det er ikke farlig at mennesker som opplever at de har et kall møter kritiske spørsmål og blir utfordret på kallet («Prøv alt» – 1 Tess 5,21). For noen kan dette redde dem fra å ta dårlige valg, og for andre kan det inspirere dem til å søke Gud med større oppriktighet for å være sikre på sin egen kallsopplevelse. Det kan også redde menigheter og organisasjoner fra å sende ut mennesker som aldri skulle vært sendt ut. Et menneske som har en sterk kallsopplevelse har ingen rett til tjeneste, men må underordne seg fellesskapet man er en del av. Finnes det ikke noe ønske om å underordne seg, bør dette få varsellamper til å blinke. Samtidig er det viktig for ledere i et fellesskap å ikke handle ut fra frykt og behov for kontroll, når unge begavede mennesker begynner å ta mer plass. Dette vil kreve en god porsjon åndelig modenhet. Det finnes også en fare for at man overser mennesker som er kalt av Gud, men som ikke passer helt inn i fastlåste forventninger til personlighet og utrustning.

Det sier seg selv at kriteriene for å prøve en potensiell misjonær, slik de beskrives over, krever mer ressurser og kompetanse enn det de fleste lokalmenigheter besitter. Her bør man derfor spille på lag med Pinse Misjon som på oppdrag fra lokalmenigheter tilbyr en grundig vurderingssamtale.[27]

Utvikle kallet

Når et kall er identifisert og prøvd betyr ikke dette at vedkommende er klar til tjeneste. Selv Paulus, etter et dramatisk møte med Jesus på veien til Damaskus (Apg 9,3–6), brukte flere år før han for fullt trådte inn i aposteltjenesten. Som vi så over, er Bibelens hovedfokus i så måte utviklingen av et sterkt åndelig liv og kristen karakter. Bibelskoler og misjonstreningsskoler er gode arenaer for dette. Nærheten og intensiteten disse miljøene bringer med seg, er det vanskelig å få til i en lokalmenighet. Her får man ofte utviklet gode rutiner for personlig bønn og bibellesning, bruke mye tid i Guds nærvær, og leve såpass tett på andre at det gir gode muligheter for å formes gjennom både konfliktløsning og praktisk nestekjærlighet. Våre menigheter bør nok oppmuntre alle unge kristne til å sette av et år til slik disippeltrening, ikke minst fordi kall også kan vekkes her.

Kunnskap og kompetanse er viktige egenskaper og må tilpasses kallet. I Pinsebevegelsen har man bibelskoler, menighetsplantingsskole og teologisk utdannelse på høyskolenivå. De som opplever et individuelt kall, må få god informasjon om mulighetene og veiledning til å ta kloke og målrettede valg. Slik situasjonen er i dag, faller dette ofte på lokalmenighetene. En sterkere samordning i Pinsebevegelsen på dette feltet, vil derfor være en fordel.

Støtte kallet

Selv om et kall er individuelt, skal det optimalt sett bæres av fellesskapet som sender eller innsetter.^[28] Menigheten har ansvar for å stå bak i forbønn, økonomi og oppfølgning.^[29] Dette vil skape større trygghet og legge til rette for at flere kan følge sitt kall. Som vi har sett, har Pinsebevegelsens modell hatt strukturelle mangler her. Den positive utfordringen til dagens lokalmenigheter bør derfor være å tenke helhetlig og langsiktig i samarbeid med Pinse Misjon. Det betyr at det trengs både planer, strukturer og ressurser som kan sørge for at misjonærene er frie til å fokusere på tjenesten sin, og samtidig oppleve at de blir ivaretatt, med sine familier, som hele mennesker.^[30] Det er spesielt viktig at ingen opplever å stå alene. Kommer dette på plass, vil man både få mer langvarig misjonsengasjement og bedre rekruttering. Hvis den nasjonale strukturen blir sterkere, kan også flere menigheter få muligheten til å sende.^[31] Her er allerede mye blitt gjort, men dette må videreutvikles.

Et par utfordringer ved tydelig fokus på individuelle kall bør også nevnes. Mennesker med sterk kallsbevisshet og sterke gaver, bør vokte seg for å bli stående alene. Friheten en uavhengig tjeneste gir, kommer med stor risiko dersom man ikke omgir seg med modne kristne som kan tale inn i ens liv og som man står ansvarlig overfor. Ingen er hevet over faren for selvopphøyelse og de negative frukter det medfører. I tillegg kan man bli veldig sårbar når kriser rammer.

En annen mulig utfordring når individuelle kall gis rom, er forholdet til andre misjonsstrategiske hensyn. Hva gjør man når planene er lagt for bestemte folkegrupper eller arbeidsområder og aktuelle misjonærkandidater har kallsopplevelser som går i en helt annen retning? Uten å nedvurdere viktigheten av strategisk tekning, anbefaler WAGF at «en kandidat [ikke bør] bli avvist bare fordi hans eller hennes kall eller byrde ikke sammenfaller med organisasjonens prioriterte områder.» Slike kallsopplevelser kan, om ikke alltid, være et guddommelig korrektiv ved at Den Hellige Ånd «kalle[r] mennesker som misjonsledelsen kanskje ikke ville ha kalt, og […] har en strategi som ledelsen kanskje ikke har tenkt på […]».[32] WAGF understreker derfor viktigheten av at de som er involvert i overordnende strategiske valg, lytter til og lar seg lede av Ånden.

I lokale menigheter er det også viktig å legge til rette for at pastorer og ledere ivaretas for en lang og fruktbar tjeneste. Dette innebærer blant annet muligheten til å koble seg på større fellesskap av andre pastorer og ledere, og få mulighet til sjelesorg, retreater, sabbatsår og lignende. Et godt arbeid er begynt av Pinsebevegelsen for å dekke disse behovene.

Vi begynte dette kapittelet med å understreke hvilken bærebjelke individuelle kall har vært for Pinsebevegelsen i Norge. Vårt håp og vår bønn er at denne flammen fortsatt holdes ved like. Mye har endret seg siden de første pinsemenighetene ble startet og de første misjonærene reiste ut, men Gud er den samme. I en verden hvor både demografi og arbeidsmetoder har gjennomgått store forandringer, er Gud fortsatt høstens Herre som driver ut arbeider til sin høst - også fra norsk pinsebevegelse! 

Litteratur

Berentsen, J.-M., Tormod Engelsviken, and Knud Jørgensen, red // Missiologi i dag // Universitetsforlaget // 1994

Bosch, David J // Transforming Mission // Paradigm Shifts in Theology of Mission // Orbis Books // 2011

Downs, David J., Tina Houston-Armstrong, and Amos Yong, red // Vocation, Formation, and Theological Education: Interdisciplinary Perspectives from Fuller Theological Seminary // CST Press // 2021.

Eskilt, Ingrid // “Misjonærkallet og kulturens subjektive vending.” // Norsk tidsskrift for misjonsvitenskap 66, no. 1 // 2012  4–22. // https://doi.org/10.48626/ntm.v66i1.4265.

Johnson, Alan, Rance DeLonn, and Brad Walz. // “Best Practices.” World Assemblies of God Fellowship(WAGF)//2023. https://worldagfellowship.org/-/media/World-AG-Fellowship/Missions/Best-Practices/Best-Practices-Complete-Three-Volumes.pdf.

Larkin Jr., William J. Acts // A Commentary on the New Testament // IVP // 1995.

Malm, Magnus // Veivisere // Luther forlag // 1991.

Marshall, I. Howard, A. R. Millard, J. I. Packer, and D. J. Wiseman // New Bible Dictionary. 3rd edition // IVP Academic // 1996.

Nilsen, Oddvar // Ut i All Verden - Pinsevennenes Ytre Misjon i 75 År // Filadelfiaforlaget A/S // 1984.

Pinsebevegelsen i Norge. “Erkjennelse og beklagelse.” Besøkt 28. sept 2025. https://pinsebevegelsen.no/nyheter/nyhetsartikkel/article/1817443.%20%20%20%20A.

Pinsebevegelsen i Norge. “Handlingsplan for verdighet, tilgivelse og forsoning.” Besøkt 28. sept 2025. https://pinsebevegelsen.no/nyheter/nyhetsartikkel/article/1817541.

Stott, John R. W // The Message of Acts // IVP // 1990.

Stronstad, Roger // The Charismatic Theology of St. Luke: Trajectories from the Old Testament to Luke-Acts // Baker Academic // 2012.