Juleparadokset

Når så eller hørte du sist noe som vekket undring? Noen ganger møter vi noe som ikke lar seg beskrive med ord eller fanges av fornuften. Da banker hjertet litt raskere, øynene blir store, og munnen åpner seg og slipper ut et spontant «wow».

Vi vet ikke nøyaktig hva reaksjonen var hos hyrdene og vismennene rundt krybben. Men da de kikket over krybbekanten, var det noe ved synet av det lille barnet som vekket deres undring.

Kan ikke temmes

«Filosofi begynner med undring», sa Sokrates. Det tror jeg også er sant om tilbedelsen. Ofte bruker vi et relasjonelt språk om Jesus – han er en bror, en venn og ble et menneske som oss. Jesus er god å ha til hverdags, og vi kan relatere til ham som vi ville relatert til hvilken som helst annen person.

Men vi må ikke glemme at Han er mer. Han er også større enn oss, annerledes enn oss. Og han sprenger alle våre rammer. I Narnia-bøkene fremstiller C. S. Lewis Jesus som løven Aslan: «Selvfølgelig er han ikke trygg. Men han er god. Han er Kongen, sier jeg deg.»

Stor og liten

Profeten Hosea bruker også bildet av løven når han skriver: «Herren skal brøle som en løve. Når han brøler, skal barna hans komme skjelvende fra vest» (Hosea 11,10). Juleevangeliet bærer med seg det paradoksale at den utemmelige Gud viser seg for oss som et fredfullt, lite barn.

Og dette paradokset er kjernen i tilbedelsen. Vi tilber Gud fordi han er mektig og stor, men også fordi han ble liten – og kom nær. Tilbedelsen begynner med oppdagelsen: oppdagelsen av barnet i krybben. 

Og dette stille, sovende barnets brøl skulle forvandle hele verden.