New Age. Nyåndelighet. Jesus? 

I det lille husfelleskapet jeg tilhører, har vi sett et titalls mennesker komme til tro den siste tiden. Alle bærer med seg sterke, unike historier. Flere har vært dypt involvert i New Age og det okkulte. Noen har eksperimentert med rus og psykedeliske stoffer. Men så – alene i stua, ute på en skogsvei, eller etter et møte med en tilfeldig kristen på gata – skjedde det noe: De fikk et møte med Jesus. 

Vi merker den samme trenden på gudstjenestene våre. Folk som aldri før har satt sin fot i en kirke, finner veien inn. De vet kanskje ikke helt hva de leter etter – bare at noe drar i dem. Mange gråter seg gjennom hele møtet. Berørt av Guds nærvær. 

En generasjon på leting 

Hva er det som skjer? En kjent trendanalytiker beskrev nylig vår tid som «en eksistensiell krise for hele den vestlige verden». Krig, klimaangst og kulturelt kaos har rystet tillitten til det sekulære verdensbildet. En hel generasjon leter etter mening og retning.  

Det sies at det knapt finnes ateister under 30 år lenger. Og ifølge en britisk studie vil 75 % av unge bli med i kirken – hvis en venn bare inviterte dem. Alt dette peker i én retning: Vi står midt i et nytt, post-sekulært terreng – der unge er mer åpne for Gud enn på flere tiår.  

Åpen – men sårbar 

Denne nye åpenheten er en enorm mulighet. Men den byr også på utfordringer. For den samme lengselen som gjør folk åpne for Jesus, gjør dem også sårbare for alt mulig annet som lover svar.  

Alternativ åndelighet sprer seg i rekordfart: astrologi, tarot, krystaller, manifestering og okkult praksis. Samtidig flommer sosiale medier over av teknikker for «indre vekst» – fra aurarensing til energihealing.  

Kulturen vår ligner mer og mer på et åndelig supermarked – der man shopper mening og prøver ulike praksiser, i håp om å finne fred. Og dermed blir det lett å gå seg vill. 

Tro som varer 

Så ja, la oss glede oss over det vi ser konturene av: At det er enklere å invitere folk til kirken. At det er lettere å be med noen til frelse. Men la oss ikke glemme at den virkelige utfordringen kommer etterpå.  

For i en kultur der tro behandles som en forbruksvare – noe man prøver, men raskt bytter ut når følelsen av mening falmer, blir en fersk tro veldig skjør. Hvis ingen står ved porten og tar imot de som vender hjem, risikerer vi at de bare vandrer videre. Til neste trend som lover mening.  

Den langsomme veien    

Så hva gjør vi? Her er en tanke: Hva om det mest radikale vi kan gjøre akkurat nå, er å aktivt se etter en ny troende vi kan invitere tett på? Ikke som eksperter, men som medvandrere. Til bønn, samtale og bibellesning. Til å gå nærme nok, lenge nok, til troen får røtter.   

Vi kommer ikke utenom det: Disipler kan ikke masseproduseres. De formes over tid – gjennom nære relasjoner – fra hjerte til hjerte. Slik Jesus viste oss.   

Det store i det enkle 

Tenk om hver av oss hadde invitert én ny troende tett på. Bare én. Da kunne Guds rike fordoblet seg – stille, men kraftfullt – på bare noen få år. Og hvem vet? Kanskje det er nettopp dette vi er kalt til nå. Midt i supermarkedet av åndelige alternativer:  

Å stille oss ved porten mellom Guds rike og verdens rike – og si:  

Velkommen hjem. Du trenger ikke lete lenger. Vi går sammen herfra.