Når livet slår deg i bakken

Livet skjer – og det overrasker oss

Alle mennesker møter stormer. Noen blåser fort over, andre velter oss. Det gjelder også oss som har ansvar for å lede, støtte og veilede andre.

Som menighetsleder kan du kjenne et ekstra press om å holde motet oppe hos andre, også når du selv strever. Mennesker forventer retning, trygghet og tro. Men hva skjer når du selv mister fotfestet? Når en konflikt, et tap, sykdom eller en skuffelse gjør at du ikke lenger har det overskuddet du pleier å ha?

Da trenger også den som bærer ansvar, noen å lene seg mot. Vi trenger rom for å være mennesker, med troen, spørsmålene og sårbarheten vår.

Skatten i leirkar

Paulus kjente til et liv der tjenesten kostet, og kreftene ble satt på prøve. I Paulus’ andre brev til korinterne beskriver han seg selv og sine medarbeidere som skjøre leirkar som bærer en skatt. Bildet peker på både sårbarheten deres og kraften fra Gud. Han skriver at de er «slått ned, men ikke slått ut» (2 Kor 4,9).

Dette er ord fra en apostel som selv erfarte motgang og smerte. Når Paulus beskriver skatten i leirkar, peker han også på en hensikt: Det skal bli tydelig at den veldige kraften kommer fra Gud og ikke fra oss selv (2 Kor 4,7–9). Gud har betrodd sin skatt til ufullkomne mennesker. Nettopp gjennom vår sårbarhet kan det bli synlig at det er han som bærer og gir kraft.

Det kan løfte en tung byrde fra skuldrene våre. Vi får ta ansvar for det som er betrodd oss, uten å måtte være tilstrekkelige i oss selv. Å erkjenne egne begrensninger er ikke å svikte kallet. Det kan åpne for en dypere tillit til Gud: Jeg strekker ikke alltid til, men jeg får stole på ham som gjør det.

Det gir håp også til oss som skal støtte og lede andre. Vi trenger ikke skjule at livet har satt spor. Gud kan bære oss når vi selv har lite å bære med.

Ta virkeligheten på alvor

Som oftest klarer vi å håndtere det som skjer. Men enkelte ganger er slaget så hardt at vi blir satt tilbake – kanskje til og med mister fotfestet helt.

Da hjelper det lite å prøve å trylle bort virkeligheten eller å spille skuespill i eget liv. Før eller siden innhenter sannheten oss. Å reise seg igjen handler om å ta det som har skjedd, på alvor. Det er naturlig å sørge. Vi trenger tid til å bearbeide, og noen ganger trenger vi profesjonell hjelp. Det er ingenting å skamme seg over.

For en leder kan dette også innebære å dele ansvaret med andre eller ta en pause fra oppgaver. Verdien din som menneske og tilhørigheten din hos Gud står fast, også når kapasiteten er mindre enn før.

Naturen minner oss om at vekst tar tid. Lag på lag, dag for dag. Mye skjer i stillhet, lenge før det blir synlig. Ingenting modnes på et øyeblikk. Slik kan det også være med oss. Det finnes ingen snarvei forbi alt det som trenger tid til å bearbeides og modnes.

Valgets kraft

Midt i det vi ikke har valgt, kan det etter hvert åpne seg et rom for egne valg. Små valg kan gi retning når vi ennå ikke ser hele veien videre. Kanskje er det første valget å fortelle noen hvordan du egentlig har det. Kanskje er det å be om hjelp, sette en grense eller gi deg selv lov til å hvile.

Etter hvert er det tid for å løfte blikket og spørre: Hvordan kommer jeg meg videre herfra?

Det betyr ikke at du skal overse det som har skjedd. Dersom du har blitt utsatt for urett, kan det være nødvendig å si fra, få forhold belyst og holde mennesker ansvarlige. Dette gjelder også i en menighet. Å søke rettferdighet og å finne en vei videre kan høre sammen.

Samtidig trenger vi å oppdage hva vi fortsatt har innflytelse over. Fortiden kan vi ikke gjøre om, men vi kan påvirke hvordan vi forteller historien om den, og hvilken plass den får i livet vårt. Det vonde er en del av historien. Men historien rommer også mennesker som støttet oss, mot vi fant underveis, og erfaringer vi kan bygge videre på. Når vi ser livet i et større perspektiv, kan vi oppdage at det som rammet oss, ikke trenger å definere hele fortellingen om hvem vi er.

Her ligger også et viktig valg: Det er forskjell på å ha rett og å velge det som er rett å gjøre videre. Jeg kan ha god grunn til å kjempe for min sak, og likevel komme til at kampen koster mer enn jeg ønsker å gi den. Jeg kan vinne saken og samtidig miste mye av det som er viktig for meg. Noen ganger er det derfor riktig å sette en grense for hvor mye mer av livet kampen skal få.

Da kan jeg stå ved sannheten om det som skjedde, og samtidig velge å bruke kreftene mine på livet som ligger foran. Med støtte, tid og Guds hjelp kan jeg ta neste skritt.

Skjulte skatter underveis

De mørkeste dagene kan gi erfaringer og innsikt som får betydning senere. Vi kan oppdage noe om oss selv, om andre mennesker og om hva som virkelig bærer. Men når du står midt i stormen, kan det være vanskelig å se noe annet enn det som gjør vondt. Da trenger du ikke presse fram en lærdom eller finne en mening med alt som har skjedd.

Etter hvert kan det bli rom for å spørre: Hva har jeg lært? Hva trenger jeg nå? Er det noe jeg ser tydeligere enn før? Og kanskje er det også verdt å spørre: Hva er det jeg ennå ikke har sett her?

Kanskje oppdager du hvor mye et menneskes nærvær betyr. Kanskje blir du mer oppmerksom på egne grenser eller mer varsom i møte med andres smerte. Gjennom det du har stått i, kan det også bli tydeligere hva som virkelig betyr noe i livet – hvilke verdier du vil leve etter, hvilke relasjoner du vil ta vare på, og hva du vil gi tiden og kreftene dine til.

Slike erfaringer kan også prege måten du leder på. Den som selv har trengt tid, kan bli bedre til å gi andre tid. Den som har tatt imot hjelp, kan få en dypere forståelse av at vi trenger hverandre.

Det gjør ikke det vonde godt. Men noe verdifullt kan vokse fram også i et liv som har blitt annerledes enn vi ønsket.

Identitet og endring

Etter motgang blir vi kanskje aldri helt de samme igjen. Noen veier blir stengt for godt. En sykdom, et brudd eller en krise kan tvinge fram endringer vi ikke selv har valgt.

For en leder kan dette berøre identiteten dypt. Hvem er jeg dersom jeg ikke lenger kan gjøre det jeg har gjort? Har jeg fortsatt noe å bidra med når jeg har mindre krefter eller rollen blir en annen?

Da trenger vi å minne hverandre om at vi er mer enn oppgavene våre. Tilhørigheten til Kristus og verdien som menneske avhenger ikke av hvor mye vi får til.

Nye veier vil åpne seg, selv om de ikke erstatter det vi har mistet. Erfaringene du bærer med deg, kan gi større dybde, rikere innsikt og en varmere forståelse av andre mennesker. Det gir deg noe verdifullt å bringe videre. Du kan møte mennesker på måter du ikke kunne før, og bidra med en klokskap som har fått modnes gjennom livet. Også når oppgavene blir annerledes, kan det du har å gi, bli vel så betydningsfullt.

Det kan være nyttig å spørre seg selv:

• Hva trenger jeg å gi meg selv tid og rom til nå?
• Hvilke forventninger til meg selv trenger jeg å justere?
• Hvem kan hjelpe meg å se både grensene og mulighetene mine?
• Hva betyr det for meg å være elsket av Gud, også når jeg ikke presterer?

Veien videre – ett skritt av gangen

Du trenger ikke ha hele løsningen klar for å ta et lite skritt. Som Martin Luther King jr. uttrykte det, fritt gjengitt: «Du trenger ikke se hele trappen. Bare ta det første trinnet.» Det kan være en samtale du har utsatt, en tur med en venn eller en ærlig bønn: «Gud, jeg vet ikke veien videre. Hjelp meg med dagen i dag.» Når kreftene og oversikten vender tilbake, kan nye spørsmål bli nyttige:

• Hva er viktig for meg nå?
• Hva kan jeg bygge videre på, og hva trenger jeg å gi slipp på?
• Hva er et realistisk neste skritt?
• Hvem ønsker jeg å ha med meg på veien?

Noen vil etter hvert finne tilbake til tidligere oppgaver. Andre vil finne en ny måte å leve og bidra på. Det ligger fortsatt muligheter foran deg – mennesker å møte, noe å glede seg over og oppgaver å gå inn i.

Du har fortsatt noe å gi. Med Guds hjelp kan du løfte blikket og ta nye steg, i tro på at det ligger et meningsfullt liv foran deg.

Tilgivelse og grenser

Noen ganger bærer vi på skyld for egne valg. Da kan veien videre innebære å ta ansvar, be om tilgivelse og gjøre opp der det er mulig. Vi kan også trenge hjelp til å ta imot Guds nåde og slutte å straffe oss selv for det vi ikke kan gjøre om. Andre ganger handler det om det mennesker har gjort mot oss. Du er ikke ansvarlig for andres overtramp. Å tilgi betyr ikke at det som skjedde, var greit, eller at urett skal bagatelliseres. Tilgivelse kan gå sammen med tydelige grenser og ansvarliggjøring. Tillit må bygges over tid, og noen relasjoner kan ikke fortsette som før.

Et sted langs veien kan du oppdage at du står ved et veiskille. Det som har skjedd, kan du ikke gjøre om. Men du kan ta et valg om å begynne å slippe taket i det du holder mot et annet menneske, og gi fremtiden en ny mulighet. Ingen andre kan ta dette valget for deg, men du trenger ikke stå alene i det. Tilgivelse kan åpne for frihet, slik at fortiden ikke får definere resten av reisen din.

I praksis er tilgivelse en reise. Et valg kan gi retning lenge før følelsene følger etter. Noen ganger må vi vende tilbake til det samme valget og be om hjelp til å gå videre. At smerten fortsatt melder seg, betyr ikke at valget var forgjeves.

Ingen bør presses til å erklære at alt er tilgitt og ferdig bearbeidet. Vi får komme til Gud med både sinne, sorg og ønsket om å bli fri fra det som binder oss til fortiden. Med hans hjelp kan vi ta nye steg mot frihet og gi mer plass til livet som ligger foran.

Når vi går sammen med andre

For oss som veileder menigheter og ledere, har dette også en praktisk side. Hvordan møter vi den som har blitt slått i bakken?

Vi kan begynne med å lytte og tåle at vi ikke har et raskt og enkelt svar. Vi kan spørre hva personen trenger, bidra til avlastning og hjelpe vedkommende til å finne god støtte. Vi kan holde kontakten også når veien tilbake tar lengre tid enn forventet.

Før vi spør hva et menneske har lært av krisen, kan vi spørre: Hvordan har du det nå? Hva kan jeg gjøre for deg?

Slik kan fellesskapet bli et sted der også ledere får være sårbare og ta imot omsorg.

Du kan reise deg

Stormene i livet setter spor. Noen følger oss lenge. Likevel finnes det en vei videre, også når livet ikke blir som før.

Du trenger ikke bevise styrken din for Gud. Midt i sårbarheten kan du få hvile i hans trofasthet og ta imot hjelp fra mennesker rundt deg.

Paulus’ bilde av skatten i leirkar gir rom for nettopp dette: Vi er skjøre mennesker, og Gud har betrodd oss noe verdifullt. Kraften som bærer, kommer fra ham.

Kanskje begynner veien videre med at du lar noen rekke deg en hånd. Kanskje er dagens skritt lite. Også det skrittet har verdi.

Du er fortsatt elsket. Du hører fortsatt til. Og du trenger ikke gå veien videre alene.