
Min kone og jeg hadde allerede rukket å nyte flere gode dager i Spania da vi fikk vite at det skulle være solformørkelse 12. august. Vi planla å gå opp på fjellet rett sør for der vi bodde, slik at vi kunne få med oss det hele. Dagen før den store begivenheten ble det bestemt at det ikke var lov å gå opp på noen av fjelltoppene i området på grunn av skogbrannfare. Nest beste løsning ble derfor å sette oss på taket med solformørkelsesbriller og nyte øyeblikket.
Og det var et stort øyeblikk – helt til sola gikk ned bak en fjelltopp, fem minutter før månen skulle dekke hele sola.
Den kvelden var det først og fremst et morsomt antiklimaks. Men da jeg i ettertid leste om hvor sjeldne totale solformørkelser er, innså jeg hvor dumt det var å ikke gjøre litt research på forhånd for å finne ut hvor vi kunne dratt for å få skikkelig utsikt. Det er tross alt ikke mange ganger i livet vi befinner oss på samme sted som en solformørkelse.
Godt forberedt, men hva med handlekraften?
Noen store øyeblikk får vi muligheten til å forberede oss på, som å begynne på skolen eller gifte seg, men de fleste store øyeblikkene kommer uanmeldt. Hvordan forbereder vi oss på dem? Jeg har brukt mye av min tid på skolebenken og kirkebenken. Jeg er proppfull av kunnskap, ja kanskje til og med også visdom, men har jeg handlekraft?
Jeg tar ofte meg selv i å ikke vite hva jeg skal si eller gjøre når situasjoner som krever en respons, plutselig oppstår. Når en situasjon trenger at noen uttrykker oppmuntring, trøst, et dumt spørsmål eller en konstruktiv tilbakemelding, sitter det så langt inne hver gang.
Ofte gjør jeg ingenting, og det føles som å gå glipp av en solformørkelse.
Gå inn i skuffelsen
Denne høsten lar jeg meg utfordre av Filip, som hoppet opp i vogna, Sakkeus, som klatret opp i treet og Bartimeus som ropte på Jesus. Det kan virke som om Den Hellige Ånd posisjonerer oss like ved begivenhetens sentrum. Men kanskje står det på oss å ta det siste steget inn i de store øyeblikkene?
Det gjør vondt å innse hvor mange situasjoner jeg har håndtert dårlig, ikke fordi jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre, men fordi jeg ikke gikk helhjertet inn i dem.
Hvis du er som meg, og ofte lever på etterskudd i stedet for å leve i tro, vil jeg oppfordre deg til å gå inn i denne skuffelsen. For jeg tror ubevisst skuffelse driver oss til flere ubevisste valg, mens bevisst skuffelse kan drive oss til bevisste valg om å leve overgitt til Gud.
Nye sjanser
Jeg tror Gud elsker meg så høyt at Han blir dypt berørt når jeg lever på autopilot eller etterskudd. Men der jeg holder mer tilbake når jeg blir skuffet, velger Gud å gi mer når Han blir skuffet. Nettopp derfor gir Han meg sin egen Sønn når jeg fortjener det minst. Evangeliet er at Gud har tillit til meg, også når livet jeg lever, påfører ham stor sorg.
Vi får ikke mange sjanser til å oppleve solformørkelser, men vi får mange sjanser til å stå opp for noen, gi av vårt eget, si unnskyld, lede an og la oss lede.
Den beste måten å forberede seg på de store øyeblikkene i livet, er å gi seg selv hver dag til ham som skriver historien, hvor hvert ord er verdt å lese.