Lovsang hele livet

I år er det 30 år siden jeg begynte å lede lovsang. De senere årene har folk stadig sagt til meg: «Tenk at du fortsatt leder lovsang, David!» For meg er det et merkelig utsagn, som om lovsangsledelse bare er en fase.

Ser jeg meg rundt, er det riktignok mange på min alder som ikke lenger er aktive i tjeneste. Grunnene til det er mange, sammensatte og naturlige: mer ansvar på jobb, en familie å ta vare på, dalende motivasjon, prioritering av andre ting, skuffelser i menigheten eller endring i tro.

Men lovsangstjeneste bør ikke, og skal ikke, være en «ungdomsaktivitet». Da går vi glipp av det unike bidraget fra folk med erfaring, og mange går glipp av velsignelsen det er å gi, også midt i livet.

Her er mine tre beste råd til hvordan vi kan lede lovsang, hele livet.

1. La alder være et tall

Jeg møter altfor ofte voksne i lovsangstjeneste som unnskylder seg for alderen sin. Som om de må forsvare hvorfor de fortsatt er med, som om de tar opp plass eller står i veien for at yngre skal få bidra. Det kunne ikke vært mer feil.

Vi som har passert 40 år kan ofte føle oss usikre i møte med yngre medarbeidere.

La oss være ærlige: Vi som har passert 40 år kan ofte føle oss usikre i møte med yngre medarbeidere. Noen ganger søker vi til og med en bekreftelse fra de yngre på at det er greit at vi fortsatt er der. Men det er kulturen vår som har gjort lovsangstjenesten til en ungdomssak. Endringstempoet i stil og sanger blir stadig høyere, og da er det lett å føle seg utenfor.

De yngre i teamet opplever ofte det samme. De kan føle seg usikre i møte med oss som er eldre. En medarbeider på alder med deres egne foreldre vil ofte få en naturlig autoritet. Det kan gi en skjevhet i relasjonen. De yngre kan føle seg evaluert, og mer uerfarne og underlegne enn de egentlig er. Da skal vi ikke si så mye før ordene våre veier tyngre enn vi hadde tenkt.

Dette er en spenning det går an å sette ord på, og snakke om i teamet. Her kan også pastoren være en god hjelp til å skape team som rommer mennesker i ulike aldre. For her trenger ikke alder være mer enn bare et tall.

De voksne trenger ofte å høre at de fortsatt er ønsket. De yngre trenger å høre at de voksne ikke «vurderer dem» etter en erfaring de ennå ikke har.

2. Tenk i sesonger

Det er ikke til å komme unna at vi har mye mer å gi i en fase der vi er unge og uforpliktede, enn med hus, hund og Hyundai. Kallet er livslangt. Og det trenger ikke å være over i nye sesonger. Det tar bare nye former.

Det er ikke til å komme unna at vi har mye mer å gi i en fase der vi er unge og uforpliktede, enn med hus, hund og Hyundai.

Jeg husker godt da jeg var nybakt pappa og kjente frustrasjonen vokse over at stadig mer tid gikk med til husvask og bleieskift. Min gode venn og kollega Karl Inge Tangen sa til meg: «David, kanskje din viktigste lovsangstjeneste nå er å være en god pappa for barna dine».

Det betyr ikke at du aldri skal synge eller spille mer. Men det handler om å oppdage, og noen ganger forsone seg med, hvordan ditt bidrag ser ut i en ny sesong. Det er ikke sikkert du skal stå i fremste rekke eller være like ofte på turnus. Men forsøk å finne en måte å være med likevel, en måte som både gir deg mulighet til å tjene og gir teamet den forutsigbarheten det trenger.

Kanskje du for en periode skal gjøre noe helt annet? Bidra på det instrumentet som trengs? Være veileder for yngre lovsangsledere? Eller være en praktisk tilrettelegger for at teamet fungerer?

Men vær forsiktig med å ta «pause». Jeg har ikke tall på hvor mange samtaler jeg har hatt med medarbeidere i nettopp denne fasen som ønsker «en pause». Min erfaring er at «en pause» ofte bare er et mildt ord for «å slutte». Det sitter kanskje langt inne å si akkurat de ordene, og medarbeideren ønsker nok å komme tilbake. Men det kommer alltid et nytt barn, en ny jobbreise eller en ny aktivitet, og plutselig kan veien tilbake bli for lang.

I stedet for pause er det bedre å skifte gir, men likevel holde seg rullende. Det trenger ikke å være over, bare ta nye former.

3. Lær deg å like det

De fleste av oss som har en gave, utviklet den i barne- og ungdomsårene. Få av oss begynner å synge som voksne, eller setter oss bak trommene for første gang som småbarnsforeldre. Nye ferdigheter fester seg lettest i en ung og formbar hjerne.

Men det betyr ikke at vi skal slutte å lære. At en del voksne kan føle seg underlegne sine yngre medarbeidere har også en grunn: vi stoler for mye på det vi allerede kan, og har sluttet å utvikle oss.

Min tidligere kollega Bergfinn var et forbilde på det området. En dag gikk jeg forbi kontoret hans og hørte at han hadde Jesus Loves Electro på full guffe.

Min tidligere kollega Bergfinn var et forbilde på det området. En dag gikk jeg forbi kontoret hans og hørte at han hadde Jesus Loves Electro på full guffe. Jeg spurte Bergfinn, som da nærmet seg pensjonsalderen, hvorfor han hørte på elektronika. «Jeg vil lære meg å like det», sa han.

Det er naturlig at vi som er voksne kjenner oss mest hjemme i de sangene vi allerede kan, eller den formen vi allerede elsker. Men det vi allerede kan, kan også bli det største hinderet for ny kunnskap. Vi kan faktisk «lære oss å like» nye uttrykk. Vi kan «lære oss å like» den nye sangen i repertoaret. Vi kan «lære oss å like» nye måter å lede lovsang på.

Tenker vi alltid at vi har noe å lære, blir vi bedre å gjøre tjeneste sammen med. Og tjenesten kan fortsette å være en velsignelse for oss selv.