Erkjennelse og beklagelse

Unnskyldning til misjonærbarn fra Pinsebevegelsen i Norge

Pinsebevegelsen, tidligere Pinsebevegelsens Ytre Misjon, PYM, har siden etablering tidlig på 1900-tallet sendt et stort antall misjonærer og familier til utlandet.

Ulike ordninger for skole og omsorg av barn har vært praktisert. Ordningen med skoleinternat ble praktisert fra 1973 og fram til 2003.

Et stort antall barn ble gjennom denne ordningen ufrivillig adskilt fra sine foreldre og utsatt for urett og omsorgssvikt ved skolene og internatene.

Misjonærbarnas opplevelser av oppvekst i utlandet er ulike, både vonde og gode. IRIS-rapporten fra 2009 bekreftet at mange misjonærbarn bærer med seg sår og traumer fra barndommen. Selv om rapporten gjelder misjonærbarn som gikk på skoler i regi av NMS og NLM er det ikke grunn til å tro at erfaringene er annerledes for Pinsebevegelsens misjonærbarn.

Pinsebevegelsen har i 1989, 1990, 2008 og 2012 i ulik grad prøvd å nå ut til misjonærbarn. I 2008 ble det sendt ut brev til over 400 misjonærbarn. I dette brevet (datert juni 2008) skrev daværende misjonssekretær Svein Jakobsen i PYM:

PYM har, som de andre norske misjonsorganisasjonene, erkjent at det å vokse opp som misjonærbarn kan innebære langt større utfordringer og påkjenninger enn vi har vært klar over. Vi ser at misjonærbarnas situasjon og plass i misjonen har hatt alt for lite fokus og oppmerksomhet. Vi vet i dag at mange har hatt store påkjenninger knyttet til stadige oppbrudd, savn av familie og venner og atskillelse fra foreldre. Ved hjemkomst har noen hatt vansker med å finne seg til rette i det norske samfunn. Vi beklager at menighetene og misjonen ikke har tatt dette mer på alvor.

På vegne av menighetene som sendte ut og underholdt misjonærer, har PYM i mange år drevet skoler og skoleinternat. Det ble forventet at misjonærene skulle sende barna sine til disse dersom det ikke var andre alternativer. Dette resulterte i at barn ble skilt fra sine foreldre, noen i flere måneder av gangen. I lys av hva vi nå vet om tilknytning, atskillelse og traumer, ser vi at dette var uheldig og i mange tilfeller skadelig, og at noen har blitt påført dype sår.

I etterkant ser vi at driften av skoler og internater har hatt mangelfulle rammer, ofte med for få ansatte, og for lite rom og forståelse for barns individuelle behov i det daglige arbeidet. Dette har ført til at noen misjonærbarn har opplevd sviktende omsorg ved at de kan ha blitt overlatt for mye til seg selv i krevende eller belastende situasjoner. Ansatte i skolene og foreldrene har også opplevd dette vanskelig.

Vi erkjenner at ordningen med skoleinternat har hatt uheldige sider. Noen barn har vært utsatt for grenseoverskridende atferd fra ansatte eller medelever. Det kan dreie seg om mobbing, trakassering, seksuelle krenkelser eller overgrep. Vi beklager dypt at vi ikke har hatt strukturer som i tilstrekkelig grad har kunnet forebygge, avdekke eller stoppe slik skadelig atferd.

Lederrådet i Pinsebevegelsen i dag (2025) stiller seg fullt ut bak denne uforbeholdne beklagelsen.

Lederrådet  erkjenner videre at PYM/Pinsebevegelsen har bidratt til belastninger for misjonærbarn ved at det tidligere ikke ble etablert tilstrekkelige systemer for oppfølging for mennesker med erfaring som misjonærbarn i Pinsebevegelsen. Lederrådet erkjenner også at Pinsebevegelsen ikke har nådd godt nok ut til disse, både med beklagelsen og med ønsket om å formidle hjelp til dem som ønsker det.

Pinsebevegelsen ønsker nå å prøve å rette opp dette gjennom den inngåtte avtalen med interessegruppa ”Sendt bort”. Denne avtalen inneholder flere elementer med tiltak vi tror kan være nyttige for mennesker med erfaring som misjonærbarn. Pinsebevegelsen anbefaler derfor tidligere misjonærbarn å slutte seg til foreningen Sendt bort, men det understrekes at et medlemskap ikke er en forutsetning for hjelp og bistand fra Pinsebevegelsen.