Konfliktens muligheter

Motstridende valg 

På LED spøkes det med at en kan se hvilken menighet folk hører til ut ifra klesstilen. Hullete dongeribukser eller blazer plasserer oss i ulike nettverk. Vi trives ofte best med de som likner oss. Når noen bryter ut av den etablerte formen, kan det oppstå uro.  

Paradoksene i Jesu lære er at han ber oss gjøre det motsatte av det som faller oss naturlig. Som elsk deres fiender, og be for dem som ondskapsfullt utnytter og forfølger dere (Matt 5:44). Dette er bevisste valg vi må ta som ikke faller oss naturlig. Det hender vi velger feil, noe sosiale medier, samfunnsdebatten og også menighetsmøter bærer preg av. Jeg har stilt meg spørsmålet om det er slik, at når vi er overbeviste om at Jesus er på vår side, faller de naturlige filtrene våre av høflighet og respekt bort? Det blir sagt og skrevet ting som det er vanskelig å rette opp i.  

Skyttergraver eller dialog 

Uttrykket «å sitte stille i båten» brukes om å bevare roen i opphetede situasjoner, og kan være løsningen når ting er kaotiske. Dersom man ikke svarer tilbake, men venter i stillhet, vil «krusningene», eller uroen etter hvert gå over. Dessverre viser erfaring fra ulike sammenhenger, både i kirker og ellers i samfunnet, at i denne stillstanden kan mangelen på dialog bygge opp under mistanker til «de andre», som videre danner bilder av dem som de ikke fortjener. Jeg har opplevd at rolige, fredselskende kristne søsken mister sine naturlige filtre når de ikke lenger klarer å «bare sitte stille». Ting blir sagt som de i ettertid angrer på. I dette kaoset av uønskede følelser er det da et lett valg for begge sider å barrikadere seg i skyttergraver av motsvar og forsvar, for å bevare sin sunne fornuft.  

Paradoksene i Jesu lære er at han ber oss gjøre det motsatte av det som faller oss naturlig.

Jeg må innrømme å ha gjort det selv en gang det ble stilt spørsmål ved min ledelse. Det føltes tryggere å skyte tilbake, enn å gjøre meg sårbar ved å ransake meg selv. Etter noen dager spurte jeg til slutt Gud om hans ærlige mening om min oppførsel, og jeg fikk et krystallklart svar. Jeg hadde gått for langt og måtte be om en uforbeholden unnskyldning. Det gjorde jeg, både overfor den det gjaldt, og alle som hadde fått med seg seansen. Det var ydmykende, men og bemerkelsesverdig frigjørende. Det tok likevel tid å bygge opp igjen tilliten.  

Håpet i konfliktene 

Konflikter i kirker kan være like traumatiske som skilsmisser, da det folk har investert av følelser, begeistring, engasjement, tid og penger, settes i spill. For noen rokkes selve trosgrunnlaget, og de havner i en eksistensiell krise. Spesielt hvis de åndelige lederne en har sett opp til, faller. Det ligger likevel håp og muligheter i våre konflikter, fordi Gud sier at alle ting virker sammen til det gode for dem som elsker Gud (Rom 8:28), eller for å bruke påstanden jeg startet med, så kan Gud vende selv de verste uenigheter til noe godt for oss. 

Jeg vil derfor slå et slag for å våge å gå inn i dialogen, selv om det virker mest «kristelig» å tie stille. La oss velge å høre hverandre ut, og ikke avlegge monologer uten ønske om respons, eller gå i skyttergraver for å forsvare oss. Å være åpne og ærlige som pastorer og frivillige, vil gjøre vondt og være ydmykende, men og herlig befriende. Omvendelse og tilgivelse er like naturlige elementer i våre fellesskap som en åpen og sunn dialog. Da elsker vi hverandre slik Jesus elsker oss. For sannheten tåler å få lyset på seg.