Gud starter og avslutter

Jeg hadde en periode i tjenesten min der jeg nesten sa opp jobben min hver mandag. Ikke fordi jeg mislikte jobben, men fordi jeg kjente på et ansvar som jeg var usikker på om jeg orket å bære. Ved å tenke i de banene, legger jeg mye mer på mine skuldre enn det jeg tror Gud legger der. Evangeliet er jo at det er Jesus som handler. Han startet sin kirke, og det er Han som skal fullføre. En konsekvens av det blir at alt i det mellomrommet også blir opp til Gud selv. 

Et løfte som gir håp

Og jeg er trygg på at han som begynte sin gode gjerning i dere, skal fullføre den – helt til Jesu Kristi dag (Fil 1,6)

Disse ordene fra Paulus gir meg håp. Det gir håp for meg personlig, og det gir håp for kirken. Kirken i Fillipi hadde sitt å stri med. Det var kamper, indre uro og et sterkt press fra samfunnet rundt. Allikevel kommer Paulus med oppmuntringer på løpende bånd. Fordi det er Gud som starter, og det er Gud som avslutter. Begynnelsen og enden, Alfa og Omega. Han som kom, Han som er, og Han som kommer igjen. 

Gud gjør verket

Vi står i en tradisjon som nettopp begynte med en sterk bevissthet om at det er Gud som gjør verket. Vekkelsen var ikke et strategisk prosjekt. Den var et verk av Den hellige ånd. Det var bønn, forventning og en dyp avhengighet av Gud som bar det frem. De første pinsevennene var ikke først og fremst opptatt av å bygge organisasjon, men av å gi rom for Åndens gjerning.

Hvem skal bære?

Likevel merker vi hvor lett det er å gli over i en annen drivkraft. Vi tenker at vi må bære, vi må få det til, vi må levere resultater. Vi kjenner på hvor mange (eller hvor få) som var på gudstjeneste. Jesus sitt løfte om å være midt iblant oss der to eller tre er samlet i Hans navn, blir en trøst når ikke alt går etter planen. Det er bra med ansvarsfølelse, men den må bæres rett. 

Paulus skriver ikke at filipperne selv skal fullføre det Gud startet. Han sier at Gud skal gjøre det. Det betyr ikke at vi blir passive, men at vi kan arbeide med frimodighet. Vår oppgave er å så evangeliet og vanne, men det er kun Gud som gir evig vekst. Vi kan legge planer og ordne strukturer, men dypest sett er det ikke det som bærer kirken. Det er Kristus selv. 

Frigjort fra prestasjonsjaget

Å tro at Gud starter og avslutter, frigjør oss fra prestasjonsjaget. Det gjør oss frimodige i motgang og ydmyke i medgang. Når det blåser, kan vi stå støtt fordi verket ikke er vårt. Når det blomstrer, kan vi gi æren tilbake til Ham som gjør det som ser umulig ut, mulig. 

Filipperbrevet ble skrevet fra et fengsel. Det var begrensede rammer, men Paulus så lenger enn den fysiske situasjonen. Han så en Gud som ikke slipper det Han holder i sin hånd. Den samme Gud bygger sin kirke i dag. I vår tid  – med alle utfordringer som det innebærer. 

Å legge ned kontrollen – ikke kallet

Jeg prøver å si til meg selv at jeg må la Gud være Gud og la meg være meg. Kanskje kan det hjelpe deg også med å sortere. Ikke legge ned kallet, men kontrollen. Ikke slutte å ta ansvar, men la hovedansvaret ligge der det hører hjemme. 

Gud startet. Gud skal avslutte. Og i mellomtiden får vi tjene, i tillit og i avhengighet til han som begynte sin gode gjerning i oss, og som kommer til å fullføre den.