Fra "alenehet" til fellesskap – en oppdagelse i stolradene.

Alenehetens trygghet

Det hender jeg blir overrumplet av mine kristne medsøsken. Som på en konferanse der jeg reiste alene og valgte å være alene. «Alenehet» er i grunnen blitt populært; å være trygg og tilfreds alene, til forskjell fra «ensomhet». Hvis en ikke trives i sitt eget selskap, blir jo livet stusselig. For meg gir det trygghet i store folkemengder.  

Jeg plasserte meg midt i salen og midt i raden, 20 minutter før møtestart. De fleste liker å sitte ytterst, og slik planla jeg å ikke bli forstyrret. På en annen konferanse der jeg nesten var alene, siden vi var to, observerte jeg et annet møtesalfenomen. Vi hadde uvitende lurt oss inn for tidlig, så når dørene ble åpnet, ble min venn og jeg sittende forundret og iaktta. Møtedeltakerne sprang nemlig inn i salen, og slang ut over stolradene silkeskjerf, gensere, og alt som kunne strekkes, for å holde av plasser til alle «sine». Jeg reflekterte bittelitt over at jeg ikke hadde en flokk å strekke silkesjal med, der vi satt ytterst på vår rad. Samtidig gikk det et lys opp for meg hvorfor så mange går med sjal i kristne sammenhenger. Ikke at den åpenbaringen nødvendigvis stemmer, men min venn og jeg har siden spøkt med at vi må huske sjal til neste konferanse. 

Å bli dratt inn i fellesskapet

På konferansen der jeg var helt alene, oppdaget jeg å bli gradvis en del av «flokken», om det ikke ble brukt sjal. For folk satte seg stadig tettere mens det ble hilst på kryss og tvers, nesten som en felles omfavnelse. Til og med de ledige bufferstolene på hver sin side av meg ble opptatt av smilende, leende mennesker som ønsket å bli kjent. Jeg fant meg selv i livlig prat med han som satt foran meg i benkeraden, noe som kan være litt på kanten for oss nordmenn. Vi viser respekt for hverandres privatliv med et nikk og et forsiktig smil, når vi velger å tilkjennegi at vi har sett hverandre. Det er uansett ganske frimodig å oppsøke noen på en annen rad. Har du valgt rad, så har du valgt.  

Jeg forundret meg over den livsgleden jeg begynte å kjenne på, og innså at jeg hadde savnet dette. I grunnen har jeg sjelden vært med så mange at vi strekker silkesjal sammen, eller springer for å skaffe de beste plassene. Men her opplevde jeg likevel å bli dradd inn i fellesskapet. 

For å ære mine medsøsken hører det med til historien at de fleste rundt meg hadde en mer gylden hudfarge enn meg, og vi byttet mellom norsk og engelsk for å forstå hverandre. Var det min oppvekst i Øst-Afrika som kicket inn, og gjorde at jeg følte meg hjemme? Eller har vi alle et iboende behov som møtes ved å oppleve å bli ønsket? 

Gledelige forstyrrelser

Uten sammenligning for øvrig, minnes jeg at Jesus og ble overrumplet i sin alenetid. Som da de la ut på båttur, bare for å oppdage at folkemengden de søkte en pause fra ventet forventningsfulle på stranden (Matt 14:13). Det forunderlige er at han alltid var klar, og så mennesket bak fasaden. Og jeg tror han likte det. Kvinnen ved brønnen forstyrret han i hennes alenetid, eller kanskje det var mer ensomhetstid, siden hun hentet vann på den varmeste tiden av dagen, alene (Joh 4:6-7). Han krysset mange kulturelle grenser for å nå henne.  

Jeg trives fortsatt i «aleneheten», men håper å bli overrumplet igjen. Og jeg vil prøve å utfordre min egen trygghetssone ved å ta kontakt på tvers av radene, og sette meg på bufferstolene. Men jeg synes å ense at det «norske» begynner å få flere farger, større omfavnelser, og mer romslighet, og jeg liker det. For livet leves best ut mellom oss.