Fra fjellsti til livsvei - Guds trofasthet gjennom alle etapper

En åtte timers vandring fra Trollheimshytta til Gjevilvasshytta i sommer ble for meg et levende bilde på livet med Gud. Stien førte oss gjennom motbakker og nedoverbakker, over steinete terreng, i skiftende vær og i godt fellesskap. Opplevelsene underveis ga meg nye perspektiver på tro, menighet og Guds trofasthet.

Vi startet i oppholdsvær med en lett bris. Oppover fjellsiden ble vinden sterkere, regnet kom, og det fulgte oss over fjellet. Først da vi nærmet oss målet, ble terrenget flatere. Solen brøt gjennom skyene, fuglene sang, og vinden stilnet. Våte jakker tørket, og vi kunne nyte den siste etappen.

Motbakker, nedoverbakker og vekst

Denne turen minnet meg om hvordan livet også har skiftende etapper. Noen dager er lette, som å gå på flat mark. Andre ganger er det motbakke, vi kjenner motstanden, men merker også at vi kommer høyere. Det er ofte i motbakkene vi vokser mest. «Se det bare som en glede, søsken, når dere møter alle slags prøvelser. For dere vet at når troen blir prøvet, skaper det utholdenhet» (Jak 1,2-3).

Men nedoverbakkene er heller ikke alltid lette. De kan friste oss til å slappe av, men de kan også få oss til å miste fotfestet. En sa til meg: «Livet er ikke bare motbakker, det er også nedturer.» Begge krever styrke, bare på forskjellige måter.

Som på fjellet møter vi i livet hindringer, stein i stien som tvinger oss til å se nøye etter hvor vi setter foten. Vi kan ikke alltid skynde oss fram, men må være våkne, bevisste og holde fokus. «Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti» (Sal 119,105).

Steg for steg i fellesskap

En av de sterkeste opplevelsene på turen var fellesskapet. Vi gikk sammen, noen var nær familie, andre nye bekjentskaper. Noen ganger var jeg den som trengte hjelp, andre ganger var det jeg som hjalp. Dette minner meg om menighetslivet: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov» (Gal 6,2). Det slo meg også at naturen gjør oss likestilt. På stien var både unge og eldre, trente og utrente, men alle opplevde utfordringer. Slik er det også foran Gud: «For alle har syndet og mangler Guds herlighet» (Rom 3,23). Vi er alle avhengige av nåden.

Da vi endelig etter åtte timer nådde Gjevilvasshytta, kjentes det som å komme til en trygg havn. Varmen fra ovnen, lukten av middag, tørkerommet for våte klær og gode senger ga hvile for slitne kropper. Jeg tenkte på hvordan det er å komme til en menighet der man blir sett, ønsket velkommen og møtt med varme. Det gjør hele forskjellen.

Målet i sikte

Livet vil alltid ha spørsmål og utfordringer, men vi er kalt til å åpne døren for hverandre. Noen ganger krever det mot å gå andre i møte, men når vi gjør det, opplever vi både å gi og å få. Jesus sier: «Gi, så skal dere få …» (Luk 6,38).

Når vi når et mål, enten det er en fjelltopp, en fullført oppgave eller en livsetappe, ser vi ofte at vi er sterkere enn vi trodde. Gud har vært med hele veien, også i mørke daler og bratte motbakker: «Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke» (Jes 40,29).

Denne fjellturen minnet meg om at vi aldri går alene. Gud går foran, ved siden av og bak oss. Og en dag skal vi nå det endelige målet, hjem til Ham. Da skal all motstand, smerte og tårer være borte (Åp 21,4). Inntil da får vi gå trofast videre, steg for steg, i visshet om at Han holder oss oppe.