Menigheten - et fellesskap for alle?

En høstkveld 2010 kom vi hjem, sjokkerte og ganske “slått ut”. Vi hadde vært på sykehuset med minstemann og endelig fått en diagnose etter å ha ventet i noen måneder på svar.  I mai samme år hadde vi fått en nydelig baby, og han var selvfølgelig helt perfekt! Han sov mye, og det er i alle fall perfekt for foreldrene når han er nr. 4 i flokken. Vi skjønte etter hvert at noe var galt, og det ble en sykehus-sommer med mange undersøkelser og bekymringer. Vi hadde ventet på svar, men da svaret kom den høstkvelden, og vi kom hjem med en lang liste over utfordringer vi kunne forvente ved nettopp dette sjeldne kromosomavviket, var det en tøff beskjed å få. 

Jeg satte meg ned med kjøkkenbordet og åpnet Bibelen vilkårlig. Jeg slo rett opp på salme 139. Som om den noen gang kunne passet bedre. Den talte om gutten vår. Om at hans verdi defineres av Gud som har skapt han, ikke av de begrensingene og utfordringene vi og han kunne forvente å få. Den fortalte om en Skaper med en plan og en hensikt med den lille skatten som lå i fanget mitt. En gave akkurat som han er! 

15 år har gått, og denne vinteren har vi sammen med hele Norge sett og blitt rørt av “Team Pølsa”. Samtidig følger vi debattene i nyhetsbildet om abort og aktiv dødshjelp. Her opplever jeg at vi som kristne, både enkeltmennesker og menigheter, er veldig tydelige på menneskets verdi. Vi ønsker ikke å sortere og vil ta imot livet som en gave fra Gud. Det er lett å være enig i at vi skal heie på de svakeste når vi ser dem på TV. Vi blir rørt og ser med begeistring på mestring og fellesskap. Vi kjenner på hvor vondt det er å høre når ungdommene forteller om sorgen for å ikke være en del av en flokk og ha venner.  Dette er sårt og veldig gjenkjennelig for mange foreldre til barn som har litt andre “byggeklosser” enn andre. Vi må derfor våge å stille oss det ubehagelige spørsmålet:  

Tar vi den samme holdningen og ønsket om inkludering med oss ut i vår egen hverdag? I møte med dem som er annerledes enn oss selv. De som lever i vårt eget nabolag og oppsøker vår menighet? 

Med et samfunn som legger opp til sortering av mennesker, skal vi fortsette å snakke om fosterets verdi. Vi trenger samtidig å være tydelige på at de som faktisk er født litt annerledes enn majoriteten, også har en plass i vårt fellesskap. Jeg har derfor en oppfordring til deg: La menighetene våre være steder der alle de som ikke passer inn i normal-boksen føler seg sett og inkludert. Vær med og legg til rette for at de som har et barn som er over gjennomsnittet travel og lager støy, opplever seg bekreftet på at det er bra at akkurat de er der i fellesskapet, selv om det gir behov for tilrettelegging. La dette bli en sak som løftes opp og snakkes om både formelt og uformelt i menigheten. Se også gjerne etter muligheter til å samarbeide med kommune og annet hjelpeapparat. 

Hva om noen i menigheten kan være den sårt tiltrengte støttekontakten som kan ta en ungdom som trenger det med på ungdomsmøte eller på leir? Kanskje du selv skal være den som følger et barn som trenger en voksen ledsager på søndagsskolen, så de foreldrene som alltid må følge med, kan få sitte og høre en tale sammen? Vi skal fortsette å verne livet, fra unnfangelse til naturlig død, dette er viktig! La oss samtidig strekke oss etter at menighetene våre er det stedet der barna, ungdommene og foreldrene med få eller mange ekstra utfordringer kjenner at de kan få tilhøre og være en del av flokken, akkurat som de er.  Det vil vi være kjent for!