For de lot seg ikke stanse!

Peter og Johannes hadde gjort noe sensasjonelt bra. En håpløs situasjon av livslang lammelse var på et øyeblikk forvandlet til hopping og løping. Nedverdigende tigging var blitt til høylytt jubel og oppreist verdighet. Alle kjente mannen, gikk forbi ham hver dag. Den plutselig superspreke holdt seg nær Peter og Johannes. Han fikk ikke det han ba om, men det han behøvde - mye mer enn han hadde bedt om. Menneskene skjønte ikke hva som var skjedd, og stimlet seg sammen rundt dem. «Hva skjer ‘a?» Peter tenkte; her trenger jeg ingen PA, avtalebok, PR-byrå, kirkeklokker, ikke musikk for god stemning eller sjelemassasje, nei, grip anledningen - rett på. Spørsmål gir grønt lys for svar. Som tenkt så gjort.

Dette var perfekt timing for å si noen gode ord om sin beste venn, Jesus Kristus. Flere tusen responderte og ville ha kilden bak den gode gjerningen inn i sitt liv. Noen religiøse motstandere dummet seg skikkelig ut. De bommet helt på timing. Lite smart å legge hånd på noen som nettopp har fått heltestatus. Peter og Johannes var attpåtil mer enn kapable til å svare for seg.

Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt
I forhør var de trygge og frimodige. «Nei, det er jo Jesus, da, han som dere forkastet. Han er i farta igjen. Dere drepte ham, men glemte jo hans formidable comeback-ferdigheter. Lite lurt. Dere må ikke undervurdere Jesus, vet dere. Han er jo deres og vår eneste sjanse til redning og håp.» Deres tale ble underbygd av den tidligere lamme mannen, som stod der fullt ut restituert og revitalisert. Ikke mulig å si imot åpenbare fakta. Deres ynkelige løsning var å forby Peter og Johannes å snakke om Jesus. Men gutta lot seg ikke knipse på nesa. De var klinkende klare overfor de høye herrer at de var mer forpliktet overfor den høyeste Gud enn dem: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» Stemningen i folket var så høylytt for Peter og Johannes at de måtte la dem gå.

Fryktløs fortsettelse
Apostlene fortsatte å gjøre godt blant folket og formidle Kristus. Da fengslet Rådet hele apostelflokken for igjen å prøve å stoppe oppslutningen om Jesus. Fengsel, trusler, pisking og straff skulle gjøre nytten, tenkte de. Da vaktene skulle hente dem fra fengslet for nye forhør, var de borte. De var mirakuløst befridd og dro ut i det offentlige rom og forkynte Jesus som før. De dro ikke hjem, for å gjemme seg og slikke sine sår. Neida, på an igjen. Mens rådsherrene lurte på hvor apostlene var blitt av, kom det en og sa at de er i gang på tempelplassen med «same procedure as every day». Noen vakter ble sendt for å hente dem. Livredde for folket gikk de forsiktig fram. De trengte ikke være redd for apostlene, for de gjorde jo ikke noe vondt. Folkets goodwill var og er ikke på religiøs fanatisme, hat og vold, men på ren godhet, sann nåde og trofast hengivenhet uansett omstendigheter. Folket var ikke en trussel mot apostlene, men vaktene var redd for å bli steinet av folket hvis de var for tøffe i klypa mot deres helter og hjelpere. Etablissementet undervurderte lojaliteten, overbevisningen, integriteten, kjærligheten og kraften til de tøffe gutta foran seg. Stayerevnen var påtagelig. Reaksjonen deres på trusler og vold var euforisk. På vei vekk fra Rådet ga de hverandre highfive. De var oppildnet og jublet. Hvilken ære å bli vanæret for navnet til deres bestevenn. Wow, Jesus altså! All in for ham!

«De forlot Rådet og gledet seg over at de var funnet verdige til å bli vanæret for Navnets skyld. Men de lot seg ikke stanse. Både i tempelet og i hjemmene underviste de dag etter dag og forkynte evangeliet om at Jesus er Messias.» Apg 5:41-42

Det offentlige og private rom ble gjennomlyst av deres glade budskap om Jesus Kristus.

For, de lot seg ikke stanse!