Jesus, synd og navlebeskuelse

Det er Arendalsuka, og det meste som rører seg innen politikk, næringsliv og organisasjoner, er representert. Over fem intense dager avholdes mer enn 2100 arrangementer, de fleste med en varighet på 45 minutter. 

Derfor var vi spente på å se om et arrangement med Jesus i tittelen ville samle folk til et 90 minutters langt arrangement i et lokale litt utenfor sentrum. Og folk møtte opp! Det var helt fult i den store salen på Barbu Scene, med plass til 300 mennesker. 

I del 1 snakket Peder Kjøs og Linda Andernach Johannesen om hvorfor Jesus (eventuelt) er relevant i dag. Tross ulike utgangspunkt, ble det en spennende og nysgjerring samtale med rom forbåde aktiv lytting og konstruktiv utfordring av den andres synspunkter. 

Med utgangspunkt i ulike malerier, snakket de om Jesu fødsel, hans møte med den samaritanske kvinnen, og oppstandelsen. 

Interessant nok var ateisten Peder og kristne Linda enige om de begge bygger livene sine på et sett med ikke-bevisbare forutsetninger. Sånn sett er det ikke snakk om å tro eller å ikke tro, men kun et spørsmål om hva man tror på. 

I del 2 av arrangementet hadde Øystein Gjerme og Peder Kjøs en spennende prat om begrepet “synd”. Fra å være et begrep som hadde en rolle i norsk kultur - som den del av det moralske språket - brukes det i dag oftere i sammenheng med desserter. 

Selv om de to samtalepartnerne hadde ulike innganger til dette, var de enige om et viktig grunnpremiss: mennesker har til alle tider en følelse av å ikke strekke til. Det er en felles menneskelig erfaring å oppleve et gap mellom det vi ønsker å være, og det vi er.

Det mest overraskende i samtalen, var kanskje at Gjerme og Kjøs hadde en nokså lik forståelse av menneskets grunnproblem; at vi er nesten grenseløst selvopptatte. Frelse er i så måte å bli fri fra å tro at vi er verdens navle. 

Det var gode tilbakemeldinger fra de som hadde møtt opp, og flere ga uttrykk for hvor viktig det er er med den gode, åpne samtalen i vår tid. Det er slike samtaler der egen agenda tones ned, og der man konsentrert forsøker å leve seg inn i andre måter å se verden på. Det åpner opp rom for å avdekke det som er felles, fremfor å fokusere på det som skiller. 

Kjøs har som ideal å ikke “forstå” religiøse mennesker ut i fra sin egen forståelseshorisont, men å forsøke å anerkjenne religiøse erfaringer på egne premisser. Det kan være et ideal for kristne også, ikke minst i vår tid.