Samtidig blir det uenigheter noen ganger, og enkelte ganger konflikt. Det skjer også grenseoverskridende adferd, etisk svikt og overgrep. Da har vi ulike råd som kan hjelpe. Vi har etisk råd, meklingsråd, organisasjonråd, personalråd, teologisk refleksjonsgruppe, kontrollkomité, samlivsetisk fagråd og en valgkomité til disse rådene. Vi har tatt en prat med barnepastor Elin Rebne i Sentrumkirken Gjøvik og lederen for etisk råd i Pinsebevegelsen, Øyvind Watne, for å lære mer.
Elin, dere har gjennomført Trygge kirker-kurset i menigheten deres. Hva er dette?
Det er et nettbasert kurs med fokus på vold og overgrep mot barn og unge.
Hvorfor valgte dere å gjøre det?
Det er for at vi som menighet skal være tryggere i møte med barn i menigheten som har opplevd vold eller overgrep, eller opplever det. Det er et viktig kurs hvis man møter noen som har vært utsatt for noe tidligere også. Det er viktig at menigheten er et trygt sted, og det er viktig at vi har kunnskap om disse tingene. Folk blir usikre rundt dette, derfor trenger vi kunnskap. Statistikkene sier at 1 av 5 kan ha opplevd milde overgrep og 1 av 20 har opplevd alvorlige overgrep. Det vil si at det er ganske mange. Det er et fenomen som har en stor utbredelse, og kurset sier det godt når det sier: "Du ser det ikke før du tror det". Vi må først vite litt om mekanismer som utløses hos barna, som gjør at vi kan oppdage det. Dette er vanskelige ting, så kanskje vi går litt med skylapper og tenker at det ikke skjer hos oss? Men det gjør det, det skjer også i kristne kretser.
Du ser det ikke før du tror det
Hvordan var det å gjennomføre kurset?
Det er et vanskelig tema, for det berører noe langt inne i oss. Det at barn og unge blir krenket på en så alvorlig måte. Jeg satte meg godt inn i det og var opptatt av at det skulle være trygt å komme dit når vi holdt det, for det kan være voksne som kommer, som har vært utsatt for ting. Derfor gjorde vi det trygt og koselig og hadde f.eks bibelkort på bordene som folk kunne se på for oppmuntring om det ble vanskelig. Jeg håper vi ikke får bruk for kurset, men på en annen måte håper jeg vi klarer avdekke ting om det dukker opp - for det vil være folk som har stort behov for Jesus. Det da å kunne ha hjelpeapparat som hjelp sammen med Jesus er det sterkeste.
Har dere merket noen effekt av kursingen i etterkant?
Effekten kommer nok ordentlig først om eller hvis vi kommer opp i en situasjon. Jeg kjenner på en større trygghet rundt tematikken, og rutinehåndboka som følger med er en viktig ressurs å ha. Det er en større trygghet for både barne- og ungdsomledere, samt andre ledere som var med på kurset.
Hva vil du si til andre menighetsledere om saken?
Man bør gjennomføre dette kurset, selv om det er tøft. Ledere kommer nærmere hverandre av dette, blant annet fordi man har samtaler og spørsmål underveis. Det var bare positive tilbakemeldinger fra de som var med, selv om det var tøffe ting vi gikk gjennom.
Øyvind, hva gjør du om dagen og hva er din og yrkesbakgrunn?
Pensjonist nå, men jeg var overlege i psykiatri. Jobber fortsatt en dag i uka ved St. Olavs Hospital i Trondheim. Jeg begynte som allmennlege, så var jeg legemisjonær i Kongo i noen år, før jeg begynte i psykiatri i 1994, så det har blitt 30 år der.
Hvordan ble du engasjert inn i etisk råd? Og hvor lenge har du vært der?
En gang midt på 2000-tallet var det noen fra valg- og forslagskomitéen som lurte på om jeg ville stille meg til disposisjon. Jeg sa ja, og ble valgt på et Samtaleforum i 2006 eller 2007. Da Ragnhild Instebø gikk ut av etisk råd for drøyt ti år siden, så hadde vi en intern rådslagning, der jeg ble jeg valgt som leder. Som leder i etisk råd, er jeg også med i personalrådet.
Hva gjør dere i etisk råd?
Vi er litt på den andre siden enn hva Trygge kirker-kurset er. Mandatet vårt dreier seg om å gi hjelp til menigheter og enkeltpersoner hvis ledere eller forkynnere i Pinsebevegelsen har vært involvert i, eller det er mistanke om at det har skjedd seksuelle overgrep eller annen etisk - eller moralsk svikt. Så vi trår til når menigheter ber om hjelp for å avklare hva som har skjedd og hvilke konsekvenser dette kan få for tilliten som forkynner primært. Noen ganger må man avklare om det som har skjedd rammes av straffeloven, da må vi ta et skritt tilbake og vurdere med melder om det er en sak som politiet skal håndtere først. Hvis det blir politisak, avventer etisk råd håndteringen til politi og eventuelt rettsvesen har sagt sitt.
Fungerer rådet bra?
Vi berører veldig vanskelige saker. Det er ganske få, kanskje 3-5 saker i året - det varierer litt. Det er sterke ting som blir berørt for de det gjelder. Det berører oss også. Vi trenger å være trygge på hverandre i rådet, og vi har lagt vekt på det i mange år. Det betyr at vi prioriterer fysiske møter så vi blir godt kjent og er trygge på hverandre når vi skal ut og møte mennesker som har vært utsatt for overgrep, eller mener seg utsatt for det. Og når vi skal snakke med menighetsledere om det samme. Det er fireårsperioder man sitter, så det blir naturlig turnover i rådet, og vi må bevare god rekruttering. Det er en økonomisk kostnad her for landskontoret, men viktig at vi har et fungerende organ som kan tre støttende til når noen har opplevd ting som ikke skal skje, men som skjer av og til dessverre.
Hvordan bevarer du driven og troen på både Gud og mennesker i møte med de vanskelige sakene?
Gjennom mitt eget liv og erfaring i møte med pasienter, opplever jeg veldig sterkt at vi alle trenger nåde og tilgivelse. Vi ser og skjønner stykkevis, også Paulus gjorde det han ikke ville og det han ønsket å gjøre, lot han være. Vi trenger alle støtte av og til. Vi har et motto i rådet - vi vil være sannheten tro i kjærlighet. Denne omfatter den som har en overgrepsopplevelse, men vi vil også at den skal dekke den som har, eller kan ha, utført en krenkelse.
Vi tror også at sannheten frigjør. Det å stå i en situasjon der man utfører overgrep, må være en belastning for den som lever i strid med egne idealer.
Å få ting på bordet, kan bli en ny start for mennesker. Og for den som får en erkjennelse fra en overgriper på at overgrep har skjedd, vil kunne oppleve dette som en del av gjenopprettelsen. Vi har vært med på noen løp, som har innebåret mye arbeid for mange, for å komme til resultatet som hjelper de som har vært utsatt for noe. Mange ofre har overgrepserfaring som det definerende for sine psykiske plager. Det tar regelmessig lang tid fra overgrepet skjer, til historien blir delt med andre, i snitt 17 år. Så kan man tenke, skal man da grave i noe som skjedde for så lang tid siden? Med øye for det ene mennesket som har kjent og båret på uretten i så lang tid, og at den ene kan få en oppreisning, er det verdt innsatsen. Her er Jesu ord veiledende: "det vi gjør mot en av disse minste, har dere gjort mot meg".
Er dere enig i at menighetsliv kan være forebyggende for endel samfunnsutfordringer som ensomhet, rus osv?
Ja, og ikke bare forebyggende, men også rehabiliterende. Vi har tett samarbeid med Marita på Gjøvik og der ser vi dette, sier Elin.
En god og trygg arena der det er rom for å se hverandre, er en arena som forebygger overgrep, tenker jeg. På sitt beste kan menighetslivet fungere sånn. En ser det ikke før en tror det, som du og kurset sier det, Elin, er også et viktig element av forebyggelse. Kurset Trygge kirker og bevisstheten om at etisk råd finnes og det slike ting som dette kan skje i våre sammenhenger, er også en viktig del av forebyggelsen, avslutter Øyvind.
