Lars Christian Gjerlaug er ikke så opptatt av formler og slogans lenger, og kanskje er det derfor IMI-kirken Kollektivet opplever så god oppslutning? Jeg møter han over en kaffe i Oslo sentrum, og den ærlige og avslappede pastoren forteller om kirken og hvordan han opplever den spennende tiden de er inne i.
Vi må bare avklare litt først, Lars Christian: IMI-kirken Kollektivet er en pinsemenighet under IMI-paraply, hvem er dere egentlig?
Jeg overhørte noen på kirketrappa vår som skulle beskrive kirken vår, og sa «se for deg at Filadelfiakirken Oslo og Ungdom i Oppdrag har fått barn», og det synes jeg treffer ganske bra, sier Lars Christian og ler. Mer formelt så er vi en selvstendig pinsemenighet som står i et relasjonelt nettverk med IMI-kirken. Ca 25% av oss er pinsevenner fra før, men ellers er folk fra alle mulige bakgrunner.
For fem år siden var dere 20 personer i en husgruppe, og nå samler dere opp mot 450 hver søndag. Hvordan kom dere dit?
Vi har ingenting å vise til, men jeg opplever at vi får stå i en nåde der vi får være med på noe Gud gjør. Han kaller mennesker til frelse, han leder mennesker tilbake til seg, han blåser liv i gamle glør og berører mennesker med sitt nærvær. Vi forsøker å lytte oss inn og å være lette for Gud å lede. Alt med litt senkede skuldre.
Hva tenker du kjennetegner menigheten i dag?
Vi jobber hardt og tar det vi gjør på alvor, samtidig som vi forsøker å bevare DNA’et vårt av å være en vennegjeng som gjør dette sammen.
På gode dager er vi et avslappa og varmt miljø, der vi sammen erfarer at er Gud nær og sammen blir grunnfestet i livet som disipler.
Når vi samles i Guds navn, har han lovet å være til stede, og mange hos oss kommer til gudstjenesten med en forventning til hva Gud vil gjøre. Vitnesbyrdet er at Gud er aktiv og har mye han vil utrette i byen vår. Vi er nå en stor forsamling, som krever god og gjennomarbeidet ledelse, men vi ønsker ikke å være så striglet at det er klokka som styrer oss. Vi er «den frimodige lillebroren i byen», og forsøker å forkynne Guds ord med frimodighet og la Åndens gaver virke.
Vi er verken veldig åndelige eller frimodige, men vi har tro på at varme hjerter vinner hjerter.
Lars Christian blir ivrig nå, og forteller litt hva Gud har gjort i reisen deres.
Om du måler suksess i antall møtebesøkende, har det gått over all forventing. Det er ikke ofte vi teller, men forrige søndag telte vi, og da var det over 450 besøkende. Salen er egentlig rigget for 350 sittende, så noen må stå. Det er fantastisk gøy, det er trøkk, det er forventning i rommet. Men hjertet bak Kollektivet er å se at det former seg en kultur av frimodige kristne som fra dag til dag hjelper hverandre til å holde hjertet varmt og hodet klart. De sterke vitnesbyrdene handler ikke om tall, men om mennesker som kommer til tro og får livene sine forvandlet.
Har du noen ferske vitnesbyrd du kan dele?
På onsdag hadde vi dåpsmøte. Det ble utrolig sterkt. Av de fire som gikk i bassenget, var det ei som akkurat hadde kommet til tro, en som har vokst opp i et kristent hjem, men som i over 10 år har levd i dyp depresjon og uten noe levende kristent liv. Denne personen dukker opp på et møte hos oss og opplever at noen kommer bort til han og deler et profetisk ord. Han opplever i dette at Gud forteller om hele livet hans og kommer med en tydelig tiltale om gjenopprettelse. På kort tid har Guds velsignelser snudd livet hans på hode. Av de andre kom en til tro for noen år tilbake, mens en annen igjen kunne fortelle at en fysisk helbredelse hadde brakt henne tilbake til Gud.
En viktig faktor hos oss er at vi fra første samling har hatt ikke-kristne på møtene, og vi har siden da alltid hatt nye folk på møtene våre. Det har vært veldig sunt for oss.
Målet vært har vært å bygge en forsamling som er spisset og bred - ikke spisset og smal.
Min hovedoppgave som pastor, er å vokte denne balansegangen. Vi er en generasjonsmenighet som har planer om å bli her til Jesus kommer tilbake, så vi må bygge stabilt. Vi ønsker å snakke sant om en stor Gud, men også snakke sant om livets kompleksitet.
De sterke vitnesbyrdene handler ikke om tall, men om mennesker som kommer til tro og får livene sine forvandlet.
Dere har et arbeid i Groruddalen, hvordan ser du for deg det videre?
For noen år siden startet vi et lite tenåringsarbeid på Stovner. Det siste året har vi også drevet evangeliseringsarbeid der vi annenhver lørdag har kommet i kontakt med mange. Flere med en sterk evangelistisk utrustning har kommet i kontakt med mange mennesker, og så sender vi nå inn litt mer pastorale gaver og mer strategisk tenkning. Noen flytter også ut dit for å være tettere på dette arbeidet. Hva det blir til, får tiden vise, men jeg opplever at fokuset Pinsebevegelsen nå setter på flerstedsmenigheter er veldig spennende og relevant for oss. I en by som Oslo er det lett å bygge studentforsamlinger. Vårt ønske er å i størst mulig grad ha lokalt nedslag, og det er hjertet bak det vi gjør på Stovner nå.
Hvordan tenker og prater om det åndelige livet i kirka?
Vi er verken veldig åndelige eller frimodige, men vi har tro på at varme hjerter vinner hjerter. Noe vi gjør mye, er å dele vitnesbyrd. Det bygger tro. Dessuten legger vi listen veldig lavt. Vi snakker aldri om «å vinne byen» eller om å redde verden, men vi utfordrer hverandre til å vise godhet i hverdagen. Det er oppnåelig også for innadvendte folk som meg.
Hva er det beste med å være pastor?
Å sove litt lenge mandag morgen! Neida, det jeg er mest takknemlig for, er å få lov til å bli kjent med folk og å få være endel av mange menneskers liv på gode og onde dager. Det er et enormt privilegium.
Hva er mest utfordrende?
Det mest utfordrende for meg er å bevare et personlig Gudsliv, som ikke kobles for tett mot jobben jeg gjør i kirken.
Hva drømmer du om for IMI-kollektivet fremover og for kirker i Oslo?
Før var jeg veldig visjonær og målrettet, nå ber jeg mer generelt om at vi som kirker i denne byen skal få kraft og mot til å være med Gud ut på gater og streder for å kalle hans barn tilbake. At vi har et sterkt tverrkirkelig fellesskap blant pastorene i byen her, betyr enormt mye for meg, og det gir meg håp for tiden som ligger foran.
KBL