image
Publisert den 26.09.2022

I Pinsebevegelsen i Norge er lokalmenigheten den viktigste misjonsaktøren. Slik har det vært siden T.B. Barratt i 1932 la ned misjonsorganisasjonen han selv opprettet i 1915. ‘Menighetslinjen’ var ikke et strategisk grep, men en overbevisning om at den urkristendommen har søkte seg frem til, drev misjon på denne måten.

Barratts valg var langt fra selvsagt. William Careys berømte artikkel fra 1794 An Enquiry into the Obligations of Christians to Use Means for the Conversion of the Heathens, hadde avslørt at kirken behøvde means for å nå verden med evangeliet. Misjonsorganisasjoner ble opprettet og en bølge av nye misjonærer mobilisert.

Barratt holdt likevel fast på en menighetsvisjon som inkluderte å ta fullt misjonsansvar. Når Høstens Herre drev ut arbeidere, måtte utsending og utsender enkelt kunne finne hverandre uten å måtte gå veien om nasjonale og byråkratiske strukturer, og heller ikke om eksterne misjonsorganisasjoner som kunne svekke menighetens nærhet til misjonsarbeidet.

Til tross for Barratts klare overbevisning, er spørsmålet om misjonsorganisasjonenes plass fortsatt aktuelt, både i forhold til behovet for nasjonale strukturer som kan gjøre Pinsebevegelsens misjonsarbeid mer visjonært og strategisk, og i forhold til hvilken plass de mange misjonsorganisasjonene som har funnet veien til våre misjonsbudsjetter skal ha.

Den kjente misjonsstrategen Ralph Winter anbefaler at vi går bort fra en enten eller-tenkning, siden utførelsen av misjonsoppdraget helt fra urkirkens tid og til nå har skjedd ved hjelp av både lokalmenigheter og misjonsorganisasjoner.

Utfordringen blir å erstatte spenning og uklarhet mellom disse med en tydeligere forståelse av hverandres unike roller og hvordan vi best kan samarbeide.

Erstattes ‘menighetslinjen’ av misjonsorganisasjonene, står pinsemenighetene i fare for å miste seg selv. Men finner vi hverandre i en fornyet vilje til sammen å gå videre til de som enda ikke har hørt evangeliet, kan vi se et løft for Pinsebevegelsens misjonsarbeid som vi ikke har sett på tiår. Den dialogen vil Pinse Misjon gjerne være vertskap for.

 

Tekst: Fred Håberg

tilbake