image
Publisert den 26.04.2022

Internasjonal leder i Pinsebevegelsen, Fred Håberg, har vært på reisefot i det siste. En planlagt Sør-Afrikatur med datteren hans, ble også til et oppmuntrende misjonsbesøk hos tre ulike pinsemisjonsarbeid i Zululand. 

Du har vært ute og reist i det siste Fred, fortell!

Jeg har vært i Sør-Afrika og besøkt norske misjonærer i Zululand i Greytown-området. Jeg har vært flere ganger i Sør-Afrika, men aldri i dette området før.

Hva kan du fortelle om misjon i det området?

Det har vært misjonsarbeid i Sør-Afrika der siden 1910, så sammen med India, er det stedet hvor norsk misjon har vært lengst.

Det var en tid det var mange norske misjonærer i Eswatini (Swaziland) så noen av de tenkte at vi må dra videre, så de oppsøkte Zululand øst i Sør-Afrika og slo seg ned i Greytown-området. Der bor det Zuluer, som er en av de største folkegruppene i Sør-Afrika. Det er mye fattigdom og nød, og stort behov for kirker og deling av evangeliet. Roar og Bjørg Holst var noen av pionerene her, og de norske misjonærene som arbeider i Sør-Afrika nå, har utgangspunkt i Holst sitt arbeid.

Jeg kjente ikke godt til arbeidet fra før, så det var fint å kunne besøke de når jeg først skulle til Sør-Afrika. Greytown fungerer som en inngangsport til Zululand, og området bærer preg av segregeringen som var under apartheid. Det er mye fattigdom og dårlig skolegang for barna. Det bor rundt 20.000 mennesker i byen, som er oppkalt etter Sir Edward Grey, som var guvernør i Kapp-kolonien i 1850.

Misjonærbesøk i Sør-Afrika

Hva er hovedfokuset til misjonærene våre der nede?

Det er tre grupper misjonærer som står i hver sine arbeid.

Den første er Elin Nordby (til venstre) og Linn-Charlotte Jamt som driver et arbeid som heter «God’s Will Ministry». De forkynner evangeliet i landsbyene rundt Greytown, har startet flere kirker og driver flere barnehager. Elin har vært der lenge og Lill-Charlotte er ganske fersk. De engasjerer pastorer, forkynnere og kirker og har et stort nettverk med et 30-talls medarbeidere. De har en sterk vektlegging i å se barna, da de ofte blir satt til side i kulturen. Det er mange fedreløse, mange unge tenåringsmødre og det er vanskelig å vokse opp som barn.

Misjonærbesøk i Sør-Afrika

Ingebjørg Byberg (til høyre) driver det andre arbeidet. Hun har lang fartstid som evangelist og bibellærer og brukes mye i Full Gospel-kirkenettverket. Hun er menighetsbygger, forkynner og underviser. Hun holder også til i Greytown og jobber i området rundt. Det er viktig med bibelundervisning, da det er mye lokal kultur som blander seg inn i noen av kirkene. Det er blant annet en dyrking av forfedrene med endel elementer som gjør at noe blir blandingsreligion. Så der gjør Ingebjørg en stor forskjell.

Den tredje gruppen er Mirjam og Hans Christian Holst (under), som har bygd opp et stort barnehjem i Greytown. Hans Christian er sønn av Bjørg og Roar Holst. Deres Khayalami Childrens village er som en minilandsby med ulike hus, fostermødre, barn i ulike aldre og ulike fasiliteter. Barna får mat og klær, skolegang og disippelgjøring, og hovedfokuset er å hjelpe sårbare barn til å finne en god vei ut i livet. Det er ekstrem høy arbeidsledighet og vanskelig kår. Jeg møtte blant annet en ung mann som hadde bodd på barnehjemmet og som nå var i ferd med å avslutte sine juss-studier for å bli advokat, det er fantastisk.

Misjonærbesøk i Sør-Afrika

Hva sitter du igjen med etter turen?

Jeg sitter igjen med takknemlighet over å treffe misjonærene og å kunne bli kjent med de. Jeg merket godt hjertet og dedikasjonen til arbeidet de gjør, og også omkostningene det er å stå i en slik tjeneste. I fjor på denne tiden var det opptøyer i området og misjonærene var i fare. Greytown ble truet av opprør og ildpåsettelser, og mange butikker ble plyndret og brent. Heldigvis ble misjonærenes hus spart og ingen skadet. Da kjenner man på det vanskelige. Men gjennom det, så bærer kallet de. Kallet er en avgjørende og grunnleggende motivasjon, og det er inspirerende å oppleve det på nært hold.

Jeg sitter også igjen med at kontakten og backingen fra Norge aldri kan bli for sterk. Det å kjenne at man er koblet til noe større, er viktig. Vi fra misjonskontoret erstatter jo ikke ustendermenighetenens kontakt, men blir et ekstra ledd. Jeg fikk også preke og tale i flere zulukirker og fikk se med egne øyne noe av den flotte virksomheten som er jobbet frem.

tilbake