image
Publisert den 29.10.2021

«Hans Nielsen Hauge har hatt stor påvirkning på den demokratiske utviklingen i Norge.» 250-årsjubileet har løftet fram denne siden ved Hauges tjeneste. De senere årene har en god del forskning synliggjort hvordan denne påvirkningen skjedde; gjennom å inkludere kvinner som lekpredikanter, bedriftsledere og regionale leder i det haugianske nettverket, gjennom å styrke lese- og skrivekulturen i bondestanden, og ikke minst gjennom Hauges eget forfatterskap og opprustningen av den litterære infrastruktur; haugianerne involverte seg i alt fra opplæring i lese- og skriveferdigheter, papirproduksjon, forlagsvirksomhet, skoler og organisering av lærere, trykkerier, avisutgivelser og publisering av en rekke bøker og nytestamenter på dansk og samisk. Dette la grunnlaget for demokratiseringen av norske bønder.

Tradisjonelt knyttes Hans Nielsen Hauges virksomhet til kallsopplevelsen han hadde under åpen himmel i april 1796. Hendelsen presenteres som et brudd, og det med rette, men om vi går nærmere inn på Hauges forfatterskap får vi også øye på en sterk kontinuitet mellom tiden før kallet og tiden etterpå. Gjennom å se på Hauges familiebakgrunn og oppvekst tegner det seg et rikere bilde av han som kan forklare vesentlige sider ved hans liv og tjeneste. Noe trekker han selv fram i sine selvbiografiske publikasjoner Løbebanen fra 1796 og Hans Nielsen Hauges reiser fra 1821, i tillegg til sine brev. Med disse tekstene som utgangspunkt har jeg sett nærmere på den historiske og relasjonelle konteksten Hauge var en del av fram til kallsopplevelsen. Jeg vil løfte fram ulike sider ved hans familie og oppvekst som kanskje sprenger myter samtidig som de bidrar til å forklare hvordan kallsopplevelsen kunne forløse et så stort potensiale i han og den måten dette skjedde på.

Hauges liv fram til kallet blir sjelden berørt av Hauges biografer fordi reiseårene mellom 1796 og 1804, og fengselsårene mellom 1804 og 1814, er så rike at det er naturlig å konsentrere seg om disse. Men hvilken familie ble Hauge født inn i? Var han en fattig bondesønn?

Hauges foreldre het Niels Michelsøn Evenrød og Maria Olsdatter Houge. I februar 1759 døde Marias far, Ole Vejulsen Houge, og enken Anne Knutsdatter drev gården som het Houge Østre videre. Niels satte seg ned på hjemgården Evenrød og skrev frierbrev til datteren Maria i november året etter. Hauges foreldre. De to var tremenninger og måtte søke kongen i København om såkalt copulasjon for å få gifte seg siden de var i slekt.

Niels var farløs og en av landets mange jordløse bondesønner. Frierbrevet gir et nærbilde av situasjonen i familien til Maria. Sykdom hadde herjet på gården og krevd livet til både Marias far Ole, men også søsknene. Sommeren 1960 hadde broren gått bort og Maria hadde overlevd som ett av to barn. Trolig var det koppe-epedemien som herjet i Østfold på denne tiden som hadde rammet familien. Nå var de to kvinner og en dreng igjen på gården. Frierbrevet har et varmt og nært språk som også avslører en sterk intelligens og en trygg identitet. Det vitner om sterke empatiske trekk hos Hauges far og en sterk ydmykhet. Og en mentalitet av å nøye seg med mat og klær og tak over hodet. Alt dette kjenner vi igjen fra Hauges eget liv der han mente at å leve i overdådighet var like uverdig som å leve i fattigdom.

Vi kan jo forsøke å se det for oss; Hauges mor med friske kopparr i ansiktet som leste frierbrevet og satte sølvringen som fulgte med på fingeren sin. Loven forbød dem å gifte seg, og det tok tid før de fikk svar fra kongen. Maria var 24, Niels 28. Den 20. februar 1761 fikk de svaret fra København og de giftet seg da hjemme på gården de nå skulle drive sammen. Anne Knutsdatter kunne endelig trekke et lettelsens sukk over at gården var sikret for neste slektsledd. Giftermålet ble forkynt i Tune kirke den 5. april 1761, ti år før Hauges fødsel og på dagen tjuefem år før Hauges kallsopplevelse. Det er sannsynlig at Niels ble sett på som et dårlig parti siden han verken hadde penger eller jord med seg inn i ekteskapet.

La oss se nærmere på dette, om det ikke her finnes en del av forklaringen på Hauges kvinnesyn. Faren kommer til Houge Østre, en gård som ikke er hans og som drives av svigermoren. Det er hans kone som er arving. Selv har han ingenting. Det må ha gjort noe med respekten for og relasjonen til kvinnene på gården at den opprinnelig tilhørte dem. Kanskje var de – slik flere av de haugianske kvinnene blir beskrevet – «de egentlig styrende»?

La oss se nærmere på gården Houge Østre. Siden slutten av 1500-tallet hadde hougianerne holdt hjulene i gang på gården Et av mine spørsmål har vært knyttet til om Hauge egentlig var en fattig bondesønn. Mye tyder på at han kom fra en bedre stilt bondeslekt selv om forfedrene ikke var selveiende bønder.

For det første sto familien på Houge i en tradisjon som sa at de stammet direkte fra Harald Hårfagre. De første slekten ved navn helt tilbake til han, opplysninger som i dag ikke lar seg verifisere. Men likevel. Dette må ha skapt et selvbilde og en identitet som var sterk og stolt, og det kan også ha lagt forventninger på nye generasjoner om å bygge landet og være en samlende faktor i lokalsamfunnet.

For det andre var produksjonen på gården betydelig før Hauge ble født. Men to år før Hauge blir født skjer det som må ha vært en krise for Hauges foreldre; de mistet halve gården. Anslaget til Hauges engasjement for modernisering av landbruket stammer sannsynligvis fra familiens behov for å drive mer effektivt etter delingen. Dette kan også forklare Hauges iver etter å bryte nytt land og drive med mangesysleri som ung voksen.

Hans Nielsen Hauge ble født den 3. april 1771 som barn nummer fem i søskenflokken. Han var deres første jordløse sønn. Niels hadde vært jordløs selv, men for Maria var nok dette et tungt slag. Hauge beskriver henne som at hun bekymret seg for mange ting, og jeg har forsøkt å se nærmere på tiden før Hauges fødsel for å finne årsaker til det. Kanskje sykdommen som hadde krevd både faren og søsknene, og så deres førstefødte, i tillegg til at hun hadde mistet halve farsarven, er noe av forklaringen på det.

I den selvbiografiske teksten Løbebanen fra 1771 skriver Hauge selv om sin inngang i verden:

Jeg er fød til denne møyefulde Verden paa Gaarden Houge paa Rolfsøen i Thunøe Sogn den 3die April 1771, og derefter den 7de Dito var til den hellige Daab og blev indpodet i det gode Viintræ Jesum Christum, og (for) der at voxe som en god Green indtil min Udgang af Verden

To år gammel blir Hans Nielsen Hauge storebror til Michel, og året etterpå gikk mormor Anne Knutsdatter bort. Det må ha vært et stort tap både for han og for familien. Men året etter hennes begravelse, den 10. november i 1776, står Maria og Niels overfor nok en familietragedie når de må gravlegge sin tre måneder gamle sønn Anders. Hauge var da fem år gammel. Han skriver selv om tiden som fulgte:

da jeg kom til mer Alder og lærte at læse, og tænkte derpaa, saa gik jeg og grundede meget på Himmeriges og Helvedes Tilstand til jeg var 11 á 12 Aar, da jeg var meget forvirret, dog altid holdt det hos mig selv, hvilket var saa meget verre, thi havde nogen faaet det at vide, især min Fader, havde jeg nok faaet Trøst og Underretning derom.

I lys av disse dødsfallene blir teksten hans mer forståelig.

Et år senere, i desember 1777, blir Hauge storebror til tvillingene Anna og Karen.

Våren 1778 dør sogneprest Elieson og Gerhard Seeberg erstatter han i 1779. Hauge er da åtte år gammel. Vi vet at han iblant var i prestegården for å lese i de rundt 8000 bøkene der. Men hvorfor var han gjentatte ganger der? Svaret ligger i farens rolle som bondelensmann. Dette embetet var tett knyttet til sogneprestens arbeid slik at det var naturlig å omgås. Houge Østre var en lensmannsgård som knyttet Hauges familie til de øverste sosiale lagene i standsamfunnet på slutten av 1800-tallet. Trolig fulgte han med faren til Seeberg når han hadde ærend dit også før konfirmantundervisningen startet. Det var nok ingen enkel relasjon for en ung gutt å ha. Historikeren Daniel Thrap gir Seeberg skylden for Hauges helvetesangst ved åtte års alder - hans forkynnelse var svært dømmende og gjorde det umulig for menigheten å tro seg frelst.

Seeberg ville drive dem fra gård og grunn siden de bodde på kirkens jord og Seeberg så økonomisk gevinst i å ta over Houge. Niels sitt argument var at han hadde kontrakt. Sorenskriveren ga han rett og dermed måtte Seeberg se seg om etter andre gårder å konfiskere.

Som 13-åring holdt Hauge på å drukne i Glomma. Han, drengen Petter Thoresen, storebroren Ole og faren hadde hentet høy på ei øy og havnet i vannet på veien tilbake. Hauge beskriver selv opplevelsen. Først tenkte han på sin mor, så med gru på at brødrene Ole og Michel kulle få tingene hans. Så kom han på å be på vei ned i dypet. Kjære, nådige Gud, for Jesu Kristi skyld, kom det lydløst fra den synkende kroppen. Han skriver at helveteskvalen som meldte seg var mer intens og smertefull enn det å ikke få luft. Til slutt ble alt mørkt, han skriver selv i sin første bok Verdens daarlighed:

Hvor min ånd var, det er skjult for meg

Ofte har vi fokus på Hauge når vi ser på denne historien. Men hva med Ole som drar han livløs opp av vannet og faren som prøvde å få liv i han? Ingen av dem kunne svømme men de andre hadde klart å redde seg i land. Det må ha vært noen forferdelige minutter før Hans begynte å hoste opp vann. Trolig skapte dette et fellesskap de ikke hadde hatt før denne dagen. At pappa Niels og storebror Ole fikk som risset inn i seg at Hans var like umistelig som avhengig av dem for å leve. Og hvordan forholdt man seg på denne tida til dem som nærmest sto opp fra de døde? Ble dette sett på som et tegn på at Hans hadde et spesielt oppdrag som Gud hadde planlagt? Vi kan bare undre oss over det. Det vi vet er at Hans ble klar over at tingene betød mer for han enn Gud selv.

En annen skjellsettende opplevelse som må ha gjort inntrykk på han, var at sogneprest Seeberg ble suspendert fra sin stilling i 1786 men nektet å ta dette til følge. Han forskanset seg i prestegården mens saken mot han ble anket helt opp til høyesterett. Seeberg var blant annet anklaget for å få eldre folk til å knele så lenge at de besvimte, og for å katekisere i over 12 timer ved et tilfelle. Men det var ikke bare Seeberg som ikke skikket seg. Kapellan Hammer, Hauges konfirmasjonsprest, ble suspendert for fyll like etter Hauges konfirmasjon i 1788, og han døde året etter.

Vi kjenner til Hauges forfatterskap. Men hvilke bøker leste han som barn? Skrifter som Pontoppidans forklaring, Luthers katekisme og Johan Arndts bøker inneholdt en mengde leveregler i tillegg til martyrenes historie. For Hans var det trolig umulig å lese dette som annet enn en dom over seg selv. Han skriver at han uroet seg over at verken han eller noen der hjemme på Houge kunne kalle seg Guds barn, de som fikk bot om de ikke kom til gudstjeneste for å tilbe. Johannes var den eneste av Jesu disipler som ikke endte sine levedager som martyr. Som fange til øya Patmos ble Johannes aldri en slave av omstendighetene. Han fikk tak i papyrus og begynte å skrive mens både keiseren og menigheten trodde apostelen var satt ut av spill. Jesu eneste gjenlevende disippel skrev bibelens siste bok på et av de tryggeste stedene i Romerriket, for som fange var han bevoktet av bevæpnede vakter så ingen kunne angripe han mer. Kanskje tok han dette perspektivet med seg inn i alle de cellene han selv senere satt i?

På foreldrenes bryllupsdag den 5. april i 1796 gikk Hans Nielsen Hauge ute under åpen himmel og sang salmen «Jesus din søte forening å smake». Han hadde gitt opp det materielle jaget, han stolte ikke lenger på titler og status, han hadde funnet fram til en enkel tro og var klar til å la ånd og hånd kobles til et liv i evangeliets tjeneste.

 

Skrevet av Linda Helén Haukland

 

tilbake